TCR#9 referat

[Sveinung1]

Apropos st Moritz og seiling; jeg kjøpte mitt første surfebrett i Silvaplana😎 Vi var en gjeng som hadde en  jobb i Tyskland  på slutten av 90 tallet,  og når vi så på kartet var det jo kort ned til Sveits,  der var det et surfe arrangement vi ville se. 

[Sun Flyer]

anderfo skrev (På 5.10.2023 den 23.21):

Ruta de fleste valgte var omtrent der Viggo syklet, og det så ganske effektivt ut, i hvert fall for de som husket å spise før Stelvio-passet 

 

Artig å lese beskrivelsene dine! 

Klatringen opp til Splügen fra Campodolcino (altså den klatringa du bare fikk kjørt ned...) drømmer jeg om å gjøre.

Ja, det jeg tapte her var ikke pga ruten. Den var helt grei.

Du kan trygt dra til Campodolcino for å sykle, ja. Men vurder også Slovenia!!

[Sun Flyer]

Etappe 4, noen billige mil, men rutekaos igjen

I går landet jeg landet jeg jo på hotellet pga jeg ikke følte meg i stand til å fortsette selv om det ikke var blitt mørkt engang. Derfor var det viktig å komme avgårde relativt tidlig. Samtidig fryktet jeg at det ville bli kaldt ned fra stelvio. Tidlig om morgenen. Så klokka 04:00 på natta kommer jeg meg avgårde etter minst 4 timer søvn. Får også spist restene av pizzaen fra i går som en slags frokost. Det er ikke akkurat gatelys på veien ned og som mange vet er det krappe hårnålssvinger og vanskelig. Dynamolykten min er forsåvidt bra nok siden det var fint vær. Jeg hadde kledd godt på meg men det var nesten for mye av det gode. Ingen problem med kulden. Svenske Jack Taube var også på hotellet når jeg sjekket inn, og det var godt å se at han sykkelen hans fremdeles var der når jeg dro. Trackingen viser at han dro ca 50 minutt etter meg.

I går funket ruten min ganske bra. Følte at den ikke var for dårlig, men i dag må jeg bare bruke den som veiledning. Når det begynner å flate ut ligger jeg en stund på en ganske stor vei. Det går fort og effektivt. Men etterhvert vokner trafikken og jeg leter meg fram til en sykkelvei langs en elv. Denne tar meg helt inn til byen Merano der jeg får sydentemperatur igjen og dermed kan gå over til kort-kort. Nå er jeg også inne på fjorårets northcape4000-løype så det er morsomt å kjenne seg igjen. Det blir en liten bekymring etter Merano, for frontgiret slutter å virke. Jeg er jo ikke så kjent med elektriske gir, men jeg kommer etterhvert på at det sikkert er på tide å lade greiene opp. Men jeg drøyer med det til jeg er i Bolzano, for da kan jeg handle og spise frokost samtidig. Det er greit å sykle her; helt adskilt fra trafikken og veldig flatt.

Billige kilometer. I Bolzano kommer jeg meg inn på et supermarked og får satt sykkelen på «lading» via en powerbank. Spiser litt og fortsetter etter en liten halvtime. Da virker frontgiret igjen, så dette var greit å finne ut av.

Bolzano er ingen stor by men det tar likevel noe tid å finne veien gjennom og ut. Ruten min er litt unøyaktig igjen..

Nå skal vi litt nordover og over til østerrike etterhvert. Det er slak motbakke og det går litt tregt med meg etter den flotte starten på dagen. I Chiusa treffer jeg Graham igjen. Det var han jeg spiste med på Stelvio i går. Han sov ute etter å ha kjørt ned, men tjente ikke noe på det i forhold til meg. Positivt. Ruten går nå oppover til Tirol men er fremdeles i Italia. Luften går litt ut av meg, savner å kunne høre på musikk. Varmt er det òg..

Ruten videre er noe av det jeg faktisk har jobbet skikkelig med. For hovedveien er forbudt av arrangøren, så her brukte jeg (og mange andre) lang tid på å finne trasè videre. Min ble delvis vellykket. Jeg blir lurt inn på en turvei med kun grus. Men plutselig ser jeg en benk under noen trær. Dermed får jeg meg en god powernap i skyggen.

Det hjelper litt videre. I San Lorenzo de Sebato får jeg spist litt. Det tar dessverre veldig lang tid. Men jeg kommer meg videre etter å ha blitt forbikjørt av minst 5 konkurrenter. Så er det videre, men i Valadora di Sopra tabber jeg meg ut med å følge ruten på en liten omvei i fjellsiden i stedet for å bli langs hovedveien som de andre gjør.

Det fører til at jeg nok en gang blir forbikjørt av Graham... Omveien var veldig fin og blir brukt av de som trener sykling i området, men ikke effektivt for meg. I San Candino blir det mer handling. Jeg finner også en sjappe som selger meg en stilig blåtannhøyttaler og en ekstra batteribank. Siden jeg må bruke telefonen mye mer enn forventet blir det nødvendig med et ekstra batteri.

Ut av byen blir jeg tatt igjen av Jack Taube. Det blir en bekreftelse på at jeg har somlet for mye i dag. Men er ved godt mot pga høyttaleren. Ved Panzendorf tar jeg igjen Graham som nå har fått problemer met di2-batteriet. Dette ender med at han må bryte. Veldig synd, et utrolig hyggelig bekjentskap.

Videre blir jeg nå meget skeptisk til ruten min. Den går over et fjell på en grusvei inn i italia igjen.

Jeg tar rett og slett ikke sjansen på å bruke den og ruter meg bare frem til neste by. Det blir lengre men veldig flatt og lettsyklet. Pluss at det går mange minutter i å stoppe og trykke på telefonen.

I ettertid ser jeg at ruten min kanskje hadde fungert bra her. Men det var null selvtillit på det området denne dagen.. Spesielt etter omveien jeg nettopp tok. Men jeg må jo uansett over etpar fjell for å komme til Slovenia, det gjelder å finne riktig sted å krysse..

Mot kvelden kommer jeg til byen Lienz og jeg bruker masse tid der både på en omvei igjennom og å spise på en McDonald samtidig som jeg måtte planlegge neste trekk da jeg nå hadde gått helt bort fra min rute. Forste «wayponit» på min improviserte rute blir Oberdrauburg. Så må det klatres over et lite fjell til Kötschach. Der stopper jeg for å planlegge videre og blir overfalt av noen ivrige «dotwatcher'e». Vi diskuterer veien videre og de er helt enige i min plan. Jeg spør så om to alternativer inn i slovenia. De anbefaler det lengste fordi bakken ikke er så bratt. Jeg tenker videre på det til i morgen. Nå er det blitt mørkt og natten er på vei. Det er lite trafikk og egentlig må jeg bare kjøre. Det er meldt noe regn i natt. Men jeg ser på trackingen at jeg spiser mange plasseringer ved å holde på litt ekstra. Men i Förolach blir fristelsen for stor når jeg ser et luksus busskur med ekstra stort tak. Det er også begynt å lyne og tordne sånn i det fjerne, så det er jo ugunstig å være ute i det været midt på natten. Jeg tar frem soveposen, liggeunderlaget og legger meg for litt hvile. Klokken er 01:25.

Sånn oppsummert var denne etappen effektiv om morgenen, tung på dagen og litt bedre om kvelden. Men burde jeg holdt meg til den planlagte ruten ut av østerrike? Ting tyder på det.  I morgen kommer den improviserte veien til Slovenia.

[Sun Flyer]

Etappe 5 – Slovenia; er dette Balkan?

Kl 04:30 er jeg klar for fortsettelsen. Det har lynet, tordnet med høljregn lenge men busskuret har holdt meg ca tørr. Søvnen har vært middels.. Jeg kommer meg på sykkelen med regntøy på og har 25 lette kilometer til Arnoldstein der jeg må bestemme meg for om jeg skal lytte til rådet jeg fikk av dotwatcherne i går kveld eller om jeg skal gå for kort og bratt. Jeg tar en en frokost på et bakeri og moter meg opp til å velge...feil løsning. Det blir kort og bratt. Det er jo tidlig på dagen, så jeg tar sjansen på at gode bein skal gjøre susen. Dengang ei; bakken starter på 500moh og ender opp på 1080. Fordelt på 5 km. Noe av det er bare 13% eller mindre, men snart str det et skilt med 22% som varer etpar kilometer. Jeg må gå hele driten. Det er verken veiskulder eller fortau. Bilene som kjører oppover tuter på meg. Ikke gøy. Halvveis oppi bakken er det en pauseplass. Der står en bil med kokende radiator på vei opp og en bobil med rykende bremser på vei ned... Jeg kommer meg opp, og kaster meg på sykkelen. Det raser nedover før det bare fortsetter opp igjen. Kaldt er det også... Men så er grensen der og jeg er i Slovenia.

Nå kommer en koselig del. Først stopper jeg i Kranjska Gora og spiser en burger jeg har tatt vare på siden turen på mcdonalds i går kveld. Så går det en fin sykkelvei nedover. Jeg ser for meg en nydelig tur til der Parcour 2 starter. Og sånn er det i alle fall en stund.

Men etterhvert blir det veldig kupert samtidig som det er nydelige landsbyer. Kunne jeg gjort dette på en smartere måte? Umulig å vite. Nå følger jeg bare ruten min slavisk for å være sikker på at jeg kommer riktig inn på parcouren som leder forbi cp 2.

I landsbyen Radovlica tar jeg en stopp på en matbutikk. Jeg får sjokk over utvalget og kjøper dette.

Skulle nok gjerne vært litt mer klar over hva de har her sånn at jeg brukte mindre tid på å tenke. Mens jeg spiser en is ser jeg meg litt om og i nabohuset er det musikkskole 🙂

Forøvrig er det en blanding av ekstremt koselig og litt forfallent. Dvs pittoresk?

 

Samtidig kryr det av syklister her. Sykling er stort i Slovenia; like stort som i Italia var mitt inntrykk. Som sagt går min rute korteste vei i km, men det er veldig kupert. Svenske Jack Taube kommer bakfra og tar en lengre men lettere rute. Dermed henter han meg litt før parcouren når alle kommer på samme spor. Vi prater litt og det viser seg at han også gikk opp den samme bakken i dag tidlig. Jeg mangler trøkk i beina. Det er for varmt og jeg er ikke uthvilt etter «hotellet» i natt. Bakfra kommer også spreke Tony Traverso som jeg får litt å gjøre med senere. Det er tydelig at jeg mangler overskudd i dag. Men etter noe klatring kommer jeg til cp 2 i Zgornje Jezersko. Utrolig koselig sted. Jeg får nytt forsøk på å handle i den lokale butikken. Men der er det enda mindre utvalg siden alle er innom der like før cp 2. Jeg finner noe brød, snop at et par flasker saft; en gul og en rød.

Cp 2 ligger på et utrolig hyggelig hotell/camping/hyttested med bar og kafè.

Mange syklister sover litt der. Jeg kjøper en baguett og cola før jeg kommer meg videre. Nå venter resten av parcouren og i følge ryktene kommer det en ganske lang grusseksjon og masse klatring.

Parcouren svarer til «forventningene», først er det nå asfalt. Veldig bratt. På toppen (1230moh)er det en grenseovergang til østerrike før det stuper nedover til 900moh. Så begynner grusveien. Den er forsåvidt grei nok men enda brattere. Dermed blir det litt trasking på meg. Jeg åpner en av saftflaskene og tar en skikkelig slurk. Uærgh; det viser seg at jeg har kjøpt konsentrat. Jeg tømmer ut mesteparten av begge. Litt oppover kommer en veldig kreativ fontene, så da får jeg blandet meg passe sterk saft.

 

Toppen av gruspartiet er på 1400moh og så går det nedover. Tar det skikkelig med ro for å unngå punktering. Holder så på å sovne og må ta en powernap i 20 min. Men nå er jeg tilbake i Slovenia som føles riktig. Det er fint her.

I landsbyen Luce finner jeg en restaurant og stopper for middag.

Jeg føler meg ikke bra og det er meldt regn i natt. Jeg feiger ut og bestiller et hotell i Ljubno bare 15km ned i veien. Ankommer der allerede kl 20, sjekker inn og bestiller litt frokost sånn at jeg kan starte ca 04 etter en god hvil. Mens jeg er der kommer også Sarah og John som jeg traff første gangen på Gotthardpasset men også på vei opp til St.Moritz. Hyggelig å veksle noen ord.

Litt feigt, dette. Men det føltes trygt. Jeg har planlagt hele 989km rute videre gjennom Slovenia, Kroatia, Bosnia, Montenegro og halve Albania. Men er veldig i tvil om den kan brukes. Garminen kneler ved så store filer. Det gjør også RWGPS-appen på telefonen. Så får vi se hvordan det går i morgen..

[Sun Flyer]

Glemte stravalinkene til disse to. Her: Tcr#9 part 4 | Ride | Strava  og Tcr#9 part 5 | Ride | Strava

[Oddefa]

nydelig. 

[saktetur]

Skikkelig bra lesning til frokosten. Liker at du tar med deg vurderinger du gjør underveis og med nydelige bilder i tillegg er dette helt topp, akkurat som prestasjonen din på sykkelen. Takker og bukker👏

[Sveinung1]

Artig at du fulgte ruten slavisk i Slovenia 😎 Her må noen kontakte språkrådet,  Gunnstein  Akselberg vil sikkert mene noe om sammenhengen her.  Jo mere jeg leser om di2 og axs utfordringer jo mere heller jeg mot mekanisk på eventyrsykkelen min.  Og ikke minst lett nok utveksling. 

[Sun Flyer]

Etappe 5 – Balkan på ordentlig

Når jeg våkner fra fantastisk søvn har jeg tapt minst 15 plasseringer. Det vet jeg ikke da, men ser det på playbacket i etterkant. Ute høljer det ned. Og det skal det gjøre en stund.. Det ser ikke ut til å gi seg før man kommer inn i Kroatia. Det er 105 km dit.

Nede i resepsjonen treffer jeg svenske Carl Von Walter. Kommer meg avgårde litt før han. Ruten min er litt suspekt men jeg begynner med å følge den. Etter etpar km på en stor fin vei tar ruten til høyre på en liten bygdevei. Carl fortsetter rett fram. Dette blir ganske snart tull. Den går over i grusvei. Men dreneringen er ikke så bra, så det blir gjørme og det fortsetter i en lang klatring. Dette går ikke. Jeg snur tilbake til nærmeste asfaltvei. Og følger den på måfå. Jeg kommer etterhvert til landsbyen Mozirje der jeg finner et busstopp. Her kan jeg sjekke telefonen uten at den drukner i regn og blir ubrukelig for å se litt på veien videre. Carl er langt foran meg nå... Jeg ser 40 km lengre fram og finner en by ved navn Celje. Så går jeg inn i google maps og velger bil men å unngå motorveier og ha fokus på lavest mulig drivstofforbruk. Da får jeg opp en rute på telefonen. Jeg aktiverer google damen til å guide meg dit via blåtannhøyttaleren der jeg uansett har på litt musikk. Dette fungerer faktisk ganske bra. Fin flat vei og lite trafikk. Nå går det bedre. Ved Polzela passerer jeg Carl som har tatt en pause på et søndagsåpent bakeri. Der lager jeg ny rute på samme måte til Zagreb. Man unngår jo egentlig storbyer fordi det er så tidkrevende å komme gjennom, men jeg setter waypoint på andre siden av byen og håper at google lager en effektiv rute rundt byen. Slovenia takker for seg med noen kuperinger, men ingenting som ikke går greit.

På slutten når jeg nærmer meg blir det mer søppel langs veien. Og mange sånne bokser med den ungarske energidrikken Hell. Dette skal vise seg å være normalen i hele balkan.

Kl 10 passerer jeg grenseovergangen til Kroatia. Der er det stille, ingen på jobb.

Over i Kroatia blir jeg overrasket. Her er det mye fattigere enn i Slovenia. Jeg har vært i Kroatia før, men bare langs kysten. Vi kjøpte en seilbåt der en gang og i Split og Zadar var det flott. Men her inni landet er det ganske forfallent. Men endel folk ute. Jeg hilser på alle som ser mot meg og de hilser tilbake. Fine greier.

Nå har det også sluttet å regne. Jeg stopper i et pittoresk busstopp og skifter går over til syden-modus. Varmen kommer sigende. Ruten fungerer strålende. God fart!

Men ikke så lenge...

Allerede etter 20 km i utkanten av Zagrep setter Google meg inn på en 3 feltsvei som er skiltet med sykling forbudt. Jeg må improvisere meg rundt og finner en vei.

Men det er ikke uten forviklinger, for etter en stund ledes veien min inn på den forbudte veien. Men jeg skjønner jo ikke at det er den samme veien, så jeg stuper inn i det og gønner på. Men så kommer plutselig en sykkelvei opp på siden. Og bilene tuter, så jeg tar en «spansk» manøver og kommer meg inn på den. Men så er sykkelveinettet i zagreb like flott som det var i oslo i 1975. Dermed stopper denne og jeg leter litt fram og tilbake før jeg finner en måte å komme meg videre på. Humøret er på bånn og som et fata morgana stiger en McDonalds opp langs veien. Jeg kommer meg inn der og kjøper en meny. Ser over ruten igjen og mener å finne en vei videre etter knoting. Dette var ikke lett. Først en slags trase langs en stor vei.

Så en slags rute langs en nesten uttørket elv.

Etter å ha gått gjennom trackingen ser jeg at mange roter her. Men noen har fin rute rundt sentrum slik som jeg burde hatt.

På vei ut av byen skal jeg passere byens søppelfylling og flyplassen. Forferdelig lukt. En måke driter på meg. Hurra.

Å komme seg rundt flyplassen krever nok en omvei, men det er en lettelse når jeg er rundt. Plutselig er jeg på landet igjen. Ny rute lages til Bosnia Hercegovina. Den er logisk og enkel. Samme veien hele tiden. Nå er jeg på et spor som flere bruker igjen. Beina er ikke like friske som i dag tidlig, men jeg holder meg i bevegelse. Varmen har meldt seg på som en faktor igjen.

Det er litt mer kupert før grensebyen Hrvatska Kostajnica.

På andre siden av denne elven er Bosnia. Dritkult!

Så er det en kjapp grensekontroll der jeg sniker i køen og bare blir vinket over. Så er jeg i Bosnia Hercigovina. Wow. Jeg blir litt rørt over dette; det er stort å plutselig være midt i Balkan. Og nå er det utrolig spennende å være i Bosnia. Rett etter grensen er det noen spisesteder. Jeg velger det første. Dette er et til skritt ned i velstand, skjønner jeg. Det er 10 retter på menyen. Jeg skjønner ikke en dritt av hva som står der. De har ikke engelsk meny. Jeg bare peker på det øverste. Damen rister på hodet. Ved hjelp av tegnspråk får jeg henne til å velge noe hun har og som hun tror jeg vil like. Det er noe kjøtt men en slags pannekake rundt og en dæsh med løk. Jeg er storfornøyd.

Før jeg drar videre fyller jeg drikkevannsblæren og låner toalettet. Det er skrikende behov for oppussing på badet 🙂

På utsiden av byen er det en bensinstasjon. De andre kundene er rånere som ser ut som en mellomting av Slobodan og kroppsbyggere på boler.

Får kjøpt litt forskjellig til natten og neste morning. Håper å kunne kjøre gjennom natten som kommer. Klokka er 19.

Det er ikke tusen veier i Bosnia så jeg våger meg på å tilbake til den orginale ruten min. Det går sånn her:Først følger jeg en slags hovedvei ut av byen. Den har standard som en norsk fylkesvei. Det er fint og flatt. Men ganske raskt går det til høyre på en mindre vei som er litt som en fylkesvei uten midtstripe. Det er nydelig landskap, men hissige bikkjer på alle gårdene. Disse er ikke nødvedigvis bundet fast.. Så loses jeg gjennom noen småveier og av og til på noen større. Disse har gjerne sinnsykt mye trafikk. Inkludert tungtrafikk. Alle kjører forbi selv om det ikke er plass. Jeg ser at ruten går direkte til storbyen Banja Luka og blir skeptisk til trafikken selv om det er sent på kveld. Derfor begynner jeg å forandre på ruten og svinger litt sørover på mindre veier. So far so good.

Det er nå blitt mørkt og det er bikkjer overalt. Ganske skremmende når de kommer løpende. Så jeg brøler tilbake på dem. Det føles bedre men hjelper egentlig ikke.

Når det blir sånn i ellevetiden dukker opp et luksus busskur uten bikkjer i nærheten velger jeg å ta kvelden. Det er 18 timer siden jeg startet i slovenia og nå er jeg jo på land nr 3 for dagen. Best å sove litt når man faktisk har funnet en trygg plass. Merket også at jeg var mindre fokusert på slutten. Får heller komme meg avgårde tidlig i morgen.

Strava Tcr#9 part 6 | Ride | Strava

 

Endret 13. oktober 2023 av Sun Flyer

[Sun Flyer]

Bosnia Hercegovina – all by myself

Jeg har klatret opp på høyfjellet 1200 moh. Det er endelig noen prosent nedoverbakke. Jeg triller i rundt 50 km/t. Mot meg kommer sliten lastebil som spyr ut dieseleksos og det er litt kø bak den. Bak meg er det også en bil. Plutselig legger en litt større moderne trailer ut for å kjøre forbi. Jeg legger meg ut mot asfaltkanten. Det er ingen kantlinje her; asfalten bare slutter. Bilen bak finner ut at dette er et perfekt øyeblikk å kjøre forbi meg. Både traileren og bilen står på fløyta. Jeg kaster meg ut av veien, unngår såvidt å tryne. De to unngår også å kollidere med hverandre. Trafikken brøler forbi. Jeg er ganske sikker på at om de hadde kollidert ville jeg fått skylden. Når det roer seg er det bare komme seg ut på veien igjen. Dette er ikke stedet å diskutere syklistrettigheter. Det er bare å tilpasse seg...jeg føler meg jaget. Ca hver kilometer er det en minnestein over en trafikkdrept. Følelesmessig er dette voldsomt for en sliten syklist. Men jeg blir mer hardhudet etterhvert.

 

Bare for å si det tydelig. B-H er et fantastisk land. Men man må følge med hva man gjør her.

Busskuret jeg sover i fungerer nydelig. Jeg våkner forholdsvis uthvilt kl 03. Pakker sammen soveposen, liggeunderlaget og får på meg noe klær. Spiser en 7-Days Crossaint til frokost og er avgårde 03:45. Ruten fra google maps er fremdeles på telefonen. Jeg triller helt rolig avgårde i mørket. Det er sannsynligvis veldig pent her. Bortsett fra sporadiske bikkjebesøk er det lite som skjer. Men jeg får fort varmen i meg for det er langt fra flatt. Skuret var 200moh men det er kupert og stiger gradvis. Bilene er det langt mellom, så det er deilig. I femtiden begynner det å skumre samtidig som jeg passerer landsbyen Kola. Nå begynner jeg å se folk på busstoppene. Det er mandag og man skal på jobb. Jeg sier hei til alle og får svar. De ser slitne ut. Landskapet som kommer fram fra tåken er utrolig.

Meningen med konseptet Tcr er at ved å reise fra vest til øst så opplever man den gradvise transformasjonen fra vestlig overflod til ...eh.... dette!?  Og jeg tar meg i å tenke mer på kultur, levekår og sånn enn selve rittet. Rittet har jeg strengt tatt gitt opp nå pga ruteplanleggingen som ble så dårlig.

Når det lysner ser jeg enorme kontraster. I noen av de vakreste stedene jeg har vært er det ikke 5 meter uten søppel langs veien. Døde påkjørte dyr; minst et hver kilometer. Ingen plukker de opp, det stinker!

Innimellom er det søppelcontainere som burde vært tømt for tre uker siden.

Og så står det folk og venter på buss eller skyss og de er vennlige og smiler når jeg sier hei. Samtidig ser de veldig slitne ut. Alle røyker.

Plutselig er det et hotell som ser fantastisk ut.

Så er det et hotell som ikke har vært i bruk de siste 10 årene.

Videre kommer ordentlige stigninger. Her har de fjell! Google lovde meg den bilruten uten motorvei som skulle være mest bensinbesparende. Jeg føler at det ikke har klaffet helt. Men ingenting å gjøre med det nå. Etter 60 km har jeg passert en topp på 820moh og plutselig kommer det en bensinstasjon med kafè utenfor tettstedet Podbrdo. Den ser ut som den åpner akkurat nå. Klokka er 07:15. Dette er et fint sted å ta morgenstellet og få seg litt frokost. Inne er det litt mat å få. Ikke like mye å velge i som på 7-11 her hjemme, men dog. Jeg kjøper en pakke hamburgerbrød et slags skinkepålegg, juice, cola og en pakke chips. Det er kostholdet sitt..

Mens jeg spiser kommer det en hyggelig familie og skal ha frokost. Det viser seg at Pappaen følger ritter og sier navnet mitt. Han viser meg trackingen, tar bilde av meg og legger det ut på tcr's facebook.

Jeg prøver å få noe ut av han om løypa videre. Det eneste han sier er at det er umulig å komme seg fra Banja Luka til Montenegro uten å krysse en haug med fjell. Jeg ser over kartet. Min opprinnelige rute gikk gjennom sarajevo, og går mye lenger nord. Hvis jeg krysser en liten fjellovergang vil kunne følge en dal mot kysten. Og så kan jeg svinge øst mot Mostar uten å treffe flere stygge klatringer. Så da deler jeg litt opp med kartprogrammet og tvinger frem en sånn løype. Det vil se feil ut i begynnelsen da kurset ikke blir mot målet, men jeg tror det kan funke.

Da setter jeg i gang etter en litt for lang pause, men der jeg fikk gjort mye bra planlegging. Entusiasmen legger seg ganske fort. Google sier ikke noe om hvor høyt jeg skal. Tipper 800 meter. Men det fortsetter. Tipper 1000 meter. Men det fortsetter. 1100? No luck... på 1200moh begynner det å flate ut. Mindre trafikk her oppe, men det er kyr i veien. Jeg kommer meg forbi. I det jeg kommer opp på flaten tar motvind skikkelig tak i meg. Ingenting gratis å få.. Jeg er dessuten tom for vann. Det har vært mange steder å fylle, men hvem vil ha litervis med vann når det er 10% bakke i mot? Dette rutevalget har ikke slått til i det hele tatt. Snittfarten er kjempelav. Når jeg er oppe er det selvfølgelig tørt.. Vinden er knallhard. Dette er skikkelig øde. En og annen gård, og ruiner. Det er krigsminnesmerker her. Jeg ser for meg krigen som var her fra 1991-95.

B-H er ikke så homogent land. Jeg befinner meg nå i den Serbisk dominerte delen. Jeg trodde det var Islamsk land, men her er ingen moskèer. Når jeg nærmer meg byen Kupres er det tydelig at kristendommen ruler. Det er krigsminnesmerker med kors og en flott kirke.

Det delte samfunnet kan man se likevel. Det er to språk på alle skilt med stedsnavn. Men det ene språket er konsekvent tagget over. Jeg føler at politiet her ikke har helt kontroll.

Litt dehydrert triller jeg inn i byen i ett-tiden og må lete etter mat. Noen innfødte som sitter og drikker sprit lurer på om de kan hjelpe. Norske fylliker er ikke sånn.. En blanding av tegnspråk og engelsk gjør susen og de peker på et hotell. Ganske riktig; der er det restaurant. Jeg bestiller grillmix. Det er fryktelig masse mat, men det trengs nå. Her får jeg også fylt opp drikkeblæren med 3 liter vann til fortsettelsen. Hotellet er 800moh og allerede her er det varmere enn på toppen. Jeg skal videre nedover langs en dal, så det vil gå litt vann i varmen.

Notis - om en måned ser jeg gjennom Sherry Cordonas videoer på youtube. I 22' syklet hun rittet B'Hard som er en 1000km rundløype med start og mål i Banja Luka. Ser der at akkurat dette hotellet var et av sjekkpunktene på ruten.

Stappmett med ekstra tung sykkel kommer jeg meg videre. Er klar for noen enklere mil nå. Det er 1% nedover og god fart. Men sykkelen kjennes ikke riktig ut. Det blir klart at jeg jeg har fått turens andre punktering. Jeg styrer ut på et jorde for å bytte slange. Må bare finne dekkspaken. Hvor faen er den? Dette er stress.... Varmt òg. Jeg legger ned sykkelen, tar av hjulet og tømmer alle bag'ene systematisk. Nix.

Jeg mangler altså spaken og kommer meg ikke videre uten å skifte slange. Av alle delene jeg har med er det en reserve bremsekloss som ligner mest på spaken. Jeg vet at nå kommer jeg til å skrape opp karbonbakhjulet mitt 😞 Det blir stygt, men dekket kommer av. Finner også hullet og en glassbit.

Dagen før rittet startet i Belgia kjøpte jeg et bombesikkert treningsdekk av merket Schwalbe Durano Plus i 25mm. Det er et dekk jeg har brukt selv mye i Bergen høst og vinter. Veldig solid, ikke spesielt komfortabelt og triller ikke veldig bra heller.

Siden de lokale bilistene stort sett kaster tomflasker ut av bilvinduet blir det fort flere punkteringer. Og her er ingen sykkelbutikk. Så jeg velger å montere reservedekket bak. Beholder gp5000-dekket som reserve. Reservedekket er mye stivere og tyngre å få på enn det gamle. Men jeg kan ikke bruke spake og må banne veldig høyt, mange ganger og vri som f**n. Men på kommer det. Jeg sjekker ekstra nøye om slangen er i klem før jeg bruker en evighet på å pumpe det opp. Dette er et mye mindre dekk enn gp5000 i 32mm. Så det er livsviktig å få i nok luft. Ellers vil jeg klemme slangen og få nok en punktering.

Jeg noterer meg å se etter en sykkelbutikk i morgen. Nå gjelder det å finne veien mot Mostar som er neste by. Jeg er nå på vei inn i den Kroatisk dominerte delen av landet. Hvis jeg fortsetter rett fram er det ikke så langt til Split der jeg en gang kjøpte en seilbåt. Det sier iallefall skiltet. Men jeg skal ikke dit, så jeg svinger til venstre og der står endelig Mostar på et skilt. Nå er det større veier og episoden i innledningen skjer her. Men jeg sloss meg fram. Ting tar tid. Før nedkjøringen til Mostar er det en høyde. Det er i ferd med å mørkne og trafikken er stor. Jeg stopper, går på booking.com og ordner et rom på det første og beste hotellet. Så ber jeg google føre meg dit. Så kaster jeg med nedover innfartsveien i høy fart. Bilene tuter hele tiden og jeg må bare fokusere på å følge ruten uten å gjøre noe uforutsigbart i trafikken. Nede i byen finner jeg fort hotellet. Det er et stort hotell og innsjekkingen går fort. Jeg tar en kjapp dusj, søker opp et supermarked og handler. Det blir et ferdig oppskåret brød, skinke, ost. Og en skje som skal fungere som dekksspake. Oppe på rommet lager jeg frokost og niste til i morgen. I dag har jeg ikke sett en eneste syklist. Verken fra Tcr eller ellers. Denne ruten var nok litt spesiell. Men de siste milene gikk fort, kan det ha vært så ille?

På playback av trackingen ser jeg at dette faktisk var ganske bra. Flere som var rundt meg på grensen fra kroatia ankommer Mostar fra en annen kant etter meg. Bra jobbet, men det føles ikke helt sånn.

God natt!

Tcr#9 part 7 | Ride | Strava

Endret 14. oktober 2023 av Sun Flyer

[Sun Flyer]

Etappe 8 – tre land på en etappe igjen

Jeg våkner brukbart uthvilt midt på natten og er i gang kl 03:45. Jeg setter kursen mot den egentlige løypa. Det er ganske logisk veivalg videre og etter å ha syklet en hel dag alene ser jeg at jeg er tilbake til et normalt rutevalg. Det første som skjer er å komme seg ut av byen. Det er fin vei og nesten ingen biler, så det går kjapt forbi Mostar Airport. Det er kort vei til Kroatia nå, og litt fristende å dra direkte til et ferieparadis. Men jeg svinger av til venstre over en liten bakke. Fin utsikt men mørkt. I bakken går det rolig, så jeg får sjekket trackingen. Til min store overraskelse er Espen M like foran meg og han sover. Jeg hadde gitt opp å hente ham etter at han passerte meg i sveits før cp 1. Da var nok ikke gårsdagen så dum likevel. Jeg gasser litt på og plutselig er jeg foran.

Den delen av B-H jeg sykler gjennom nå er mer postkortvennlig.

Det er mye større andel biler med utenlandske skilt her. Flere turister. Det er positivt for opplevelsen av trafikkulturen. Kan anbefale dette området som potensielt ferieparadis. Etter den pittoreske byen Stolac kommer jeg inn på en skikkelig lokal vei langs en elv. Veldig fint! Det er lysnet litt og det blir skikkelig vakkert selv om jeg må klatre oppover igjen. Det er ca 450 høydemeter oppover før det flater ut. På veien opp er ligger fine, gamle hus. Og noen gamle biler.

Plutselig ser jeg en nydelig campingplass som er het idyll. Men den tilhørende søppelcontaineren er stappa og det ligger strødd rundt. Man er da fremdeles i Balkan 🙂

Over toppen på 650moh kommer jeg inn på en større vei. Så da er det ny runde med masse trafikk. Men jeg triller raskt ned til byen Bileca. Jeg skal ikke helt inn i sentrum men skal ta av til venstre mot grensen til Montenegro. Litt utenfor byen ser jeg en enkel kiosk. Der baker de ferske Burek. Jeg kjøper to sånne og to cola. Det smaker fortreffelig. En hyggelig måte å si farvel til Bosnia – Hercegovina på.

Som en oppsummering av landet vil jeg si at de nok har mange utfordringer å ta tak i. Men et utrolig hyggelig folkeslag. Trafikksituasjonen gjør at jeg føler meg heldig som har kommet meg uskadd gjennom.

Vel, nå skal jeg over en ny grense. Erfaringen tilsier at grensene enten er på et fjell eller nede i en dal ved en elv. Dette er av den første typen. Vi må opp en passe bratt bakke med nydelig utsikt over innsjøen Bilecko Jezera. I skråningen har mange benyttet muligheten til å kaste søppel gratis.. Det lukter ikke bra og det er glasskår. Jeg unngår punktering såvidt mange steder. Bosnia sier farvel med dagens fineste utsikt i en eim av søppel. På toppen av bakken ligger grensen og jeg kommer meg kjapt gjennom ved å vifte med passet. De har nok mange syklister her disse dagene.

Legg merke til flaskene i veikanten.

Ut av kontrollen viser en punktering seg. Siden det er blitt stekende varmt finner jeg litt skygge før jeg setter i gang og fikse. Det er foran denne gangen. Skjeen jeg kjøpte i går kveld er alt for myk, så jeg må ta fram en bremsekloss igjen for å få av dekket. Syns det ser slitt ut. Bytter til det andre dekket jeg tok av i går siden det ser noe mindre slitt ut. Kunne likevel ønsket meg noe mer solid enn gp5000 akkurat nå. Søker derfor opp en sykkelbutikk i byen Nicsik litt framover i løypa. Får se der, må uansett ha en ny dekkspake. Mens jeg holder på vet jeg at Espen er på vei bakfra. Litt stressende, men det er som det er.

Montenegro er et lite land. Men de har høye fjell. Veien videre er ganske liten men går oppover lenge. Først på 900moh flater det ut og blir småkupert. Jeg kommer så til et kryss som sier at dette er veien til Nicsik og det er «the scenic route». Jeg syns utsikten er sånn passe. Helt til et ustiktpunkt som er dritkult. Men det er blitt mye trafikk, nedoverbakke og latterlig varmt. Så jeg stopper ikke, men triller helt ned til byen for å prøve å finne sykkelbutikken.

I Niksic roter jeg fælt. Først bruker jeg lang tid på å finne sykkelbutikken som egentlig er en bruktbutikk med 10 000 sykkeldeler hengende under et tak. Mannen finner jo en dekkspake til meg, men jeg kjøper ikke noe dekk her. Så er det ruten videre da. Min orginale rute går på en liten, svingete vei over noen bakker/fjellandskap. Google mener at hovedveien er mulig å sykle. Den ser meget effektiv ut, så jeg tar sjansen. Men først blir jeg trøtt pga varmen og tar en powernap utenfor en bensinstasjon.

Så sykler jeg litt feil. Men så kommer jeg i gang på denne hovedveien som ikke er en motorvei. Det går som faen i bittelitt nedoverbakke til tross for motvind. Men snart kommer det tunneler. Jeg aner ikke om de er lov å sykle i. Det står ingen forbudsskilt. Men føles skikkelig sketchy når alle tuter i det de passerer. Blir mye lyd i tunnelene og luften er middels da 90% av bilene går på diesel. Jeg følger denne et stykke nedover. Har tapt endel tid, så det får bare gå. Men et stykke nedi veien blir det enda tettere og ved Danilovgrad finner jeg en mulighet til å kjøre av og inn på en mindre vei. Dette er etter fjellet, så jeg slipper alle bakkene som den orginale ruten hadde. Veien ned var såpass hardt trafikkert at jeg lurer på om den egentlig var forbudt fra arrangøren.

Vi fikk jo en liste med forbudte veier som vi brukte da vi la løypen hjemme. Men nå når jeg improviserer er det umulig å sjekke dette. Håper jeg ikke blir disket.. Effektivt var det iallefall.

Onsdag 27 september får jeg dette fra arrangøren: «I'm writing to let you know that we're currently going through TCRNo9 race results and issuing time adjustments. We're going to be adding 61 minutes to your time for using a tunnel near Niksic, Montenegro, which is illegal for bicycles.»

Jaja, jeg ble ikke disket ihvertfall.

Som sagt kjørte jeg av denne veien i Danilovgrad. Etter litt rot pga veiarbeid der finner jeg en rett vei som går videre til Podgorica. Dette er hovedstaden i Montenegro. En ganske liten by, men jeg merker at det er mer urbant her. Jeg er inne på min gamle rute og følger den gjennom byen. Litt etter sentrum dukker det opp et nydelig gatekjøkken. Et fint sted å stoppe for middag. Jeg bestiller en burger og cola.

Mannen før meg i køen er dyktig i engelsk og pratsom. Det blir en hyggelig samtale der jeg skryter litt av landet og byen. Han har bodd noen år i usa og jobber litt som turistguide. Så da lover jeg å komme tilbake på ferie. Landet er absolutt verdt et besøk.

Ut av byen går ikke min løype på hovedveien, men på en mindre vei gjennom et ganske fattig strøk. Husene ser dårlige ut og dette er på grensen til slum. Det er mange barnefamilier her. Jeg blir litt nedstemt når jeg begynner å tenke på hvilken fremtid de har og hvordan det er å vokse opp her. Men så kommer en ungeflokk løpende og jeg får en highfive. Barna lyser opp og gliser. Det er mye de mangler her, men i smil pr meter knuser de bergenske kjuagutter ti av ti ganger. Når husene tar slutt er det en åpen plass med masse søppel, både i containere og slengt rundt. Ti meter etterpå begynner en frodig gård med vindruer. Her er store kontraster.

Jeg triller videre mot Albania, ganske tankefull. Det er bare en halvtime til grensen. Jeg er spent på hva som venter der. Lang kø ihvertfall. Jeg passerer høflige Byron Buck i køen til tollstasjonen. Fremme ved bua blir jeg bare vinket forbi av en overarbeidet kontrollør.

Første inntrykket av Albania er veldig bra. Veien etter grensa er veldig ny og fin. Første landsbyen heter Koplic og jeg stopper på et supermarked. Får litt sjokk inne, for de har nesten ingenting. Halvparten av hyllene er tomme. Men jeg finner noen småting sånn for syns skyld. Det er allerede nå blitt mørkt, så jeg får ikke sett så mye. Første ordentlige by heter Shkodër. Hvordan skal jeg komme meg gjennom? Jo, ved å følge min orginale rute. Det går ikke så bra. Det blir litt rot i sentrum og løypen går midt gjennom en gågate stappfull av uterestauranter. Utrolig folksomt og jeg må gå av og leie sykkelen gjennom. Typisk en sånn ting jeg burde unngått ved å legge bedre rute hjemme. Det er lett å se hva jeg burde gjort på kartet i etterkant.

 

Men etter litt tråkling kommer jeg ut på andre siden. Snart er jeg virkelig på landet. Rutetabbene er dog ikke ferdige. Jeg stopper ofte for å prøve å finne bedre løsninger, men det går dårlig. Det er kun de store veiene som er bra. På småveier kan man ikke forvente noen ting. Det blir flere grusveier og masse tråkling. Det er også bikkjer overalt. Ca kl 23 blir jeg sliten og ser etter et sted å stoppe. Først en liten bomtur inn på en gård, og så ser jeg et perfekt sted mellom noen trær. Det blir å bruke liggeunderlag da det er rett på plen. Knotete å finne alt når det er så mørkt, men kl 24 ligger jeg i soveposen og håper på litt søvn. Plutselig kommer en bikkje like i nærheten og står og bjeffer og hyler bare 10 meter unna. Det er heldigvis en elv mellom oss, og den legger ikke på svøm over. Jeg lurer på om jeg bare skal pakke og dra videre. Men driter i det. Er trøtt nå.. Det blir litt søvn, ikke mye og ihverfall ikke god. Men det er i hvert fall første natt i Albania.

Tcr part 8. Lang dag. | Ride | Strava

[KER]

Hvor mye tenker du over kosthold og prestasjon? Ser jo at det går mye burger/pizza/kebab og cola. Forståelig nok det. Men det vil vel påvirke restitusjon og prestasjon om det ikke fylles på med kvalitetsmat også?

[Sun Flyer]

KER skrev (11 timer siden):

Hvor mye tenker du over kosthold og prestasjon? Ser jo at det går mye burger/pizza/kebab og cola. Forståelig nok det. Men det vil vel påvirke restitusjon og prestasjon om det ikke fylles på med kvalitetsmat også?

Jeg tenker at det kostholdet som er sunt når man trenger 10 000 kalorier pr dag ikke er det samme som det man har i det daglige. Det er helt sikkert noe å hente på bedre kost, men mer på å faktisk få i seg noe; samme hva; oftere. Det ligger i kortene at jeg skal prøve å få med meg noe mer pulver, sånn at en større andel av energien kan inntas flytende. Jeg mistet mellom 5 og 10 kilo på turen, så inntaket må økes.

[Sun Flyer]

Etappe 9 – Gjest hos mafiaen?

Søvnkvaliteten denne natten ble helt elendig. Jeg sovnet mange ganger, men bikkja kom tilbake og vekte meg hver gang. Så i to-tiden gir jeg opp og begynner å pakke sammen. Vanskelig det også midt i skauen i bekmørke. Det tar lang tid å finne alt. Måtte også fjerne en dritsvær snegle fra telefonen og rense sykkelen for kvister, gress og dritt. Men 02:45 beveger prikken min seg på kartet igjen og jeg finner tilbake til ruten som går langs en vei gjennom områdets beste boligstrøk. Det er villaer med murgjerde rundt og sinte bikkjer innenfor. Veien er også nydelig asfaltert. Saken er at selve hovedveien er forbudt fra arrangøren, så vi måtte velge mellom en vei på oversiden og en på nedsiden av den. Jeg har selvfølgelig valgt den på oversiden som nok er den peneste men også noe mer kupert. Det merkes ganske godt at jeg ikke har fått hvilt ordentlig så allerede 3:40 slenger jeg meg ned på et egnet sted og tar en powernap på 30 min. Hadde jeg bare visst om dette stedet kunne jeg sovet uendelig mye bedre om jeg hadde syklet litt lenger i går kveld. Det er viktig å ha is i magen og stole på skjebnen. Det forutsetter selvtillit, og etter alle mislykkede rutene er akkurat dèt mangelvare. Men jeg hangler meg videre. Mangler ikke så mye, men det hadde vært godt med en litt fornuftig frokost. Når det lysner kommer jeg til byen Lezhë er det en åpen kiosk der det er liv. Kjøper litt snop. Mens jeg står der kommer en sliten fyr ut av en bil. Han kjøper en øl før han setter seg inn i en gammel bil og kjører på jobb. Så kommer en Porsche med en vakker ung dame i dyre klær og kjøper en kaffe. Store kontraster her.

Videre er det ut på landet igjen før det dukker opp en veldig gammel og sliten bro som trenger vedlikehold. Nå husker jeg dette fra ruteplanleggingen. På andre siden er en motorvei; A1; som er forbudt av arrangøren. Men der har jeg og sikkert mange andre funnet småveier på siden som gjør det mulig å komme seg i riktig retning mot Burrel som har CP 3. Dette er virkelig ikke det mest velstelte stedet. Det er ødelagte biler, søppel og løsbikkjer. Veien er hullete asfalt og sporete grus/sand. Ikke alt lar seg sykle på.

Bikkjene i Albania kommer i to varianter. Dvs de er samme rase/eventyrblanding; men de som hører til på en gård eller ved et hus er i bra form og er skikkelig truende når de kommer og jager. Mens løsbikkjene bare lever av de de finner eller får av tilfeldige forbipasserende. Disse er slitne, har ofte sykdommer og er egentlig sjelden en trussel fordi de har ikke krefter til å løpe noe særlig. Jeg er ikke et hundemenneske, men er glad i dyr. Det stikker i hjertet når jeg ser disse og tenker på hvordan de lever.

Selv om dette er et veldig fattig område dukker det opp en slags matbutikk. Utvalget består av grønnsaker, frukt, basisvare som pasta og ris, 7-days crossaint, energidrikker, brus, øl og sprit. Men overraskende nok har de noen påsmurte rundstykker. Jeg kjøper noen, samt nektariner og er klar for å jobbe meg mot CP 3, Burrel. Løypen videre går over en bro som er parallell til motorveie hovedveien som er forbudt. Men når jeg kommer dit ser det ut som noen har glemt å oppdatere kartet. Broen er rast sammen for lenge siden så dette er bare å glemme.

Jeg lurer meg over via hovedveien og regner med alle de andre må gjøre det samme. Så svinger jeg av til høyre der løypen må gå. Det var ikke så mye å velge i når jeg planla dette, så de aller fleste har samme rute her. Veien er kupert men utrolig vakker. Den går langs innsjøen Mat men langt over vannet. Utsikten over sjøen er formidabel.

Når jeg nærmer meg Burrel blir veien dårligere og dårligere. Det er noen fine partier og så plutselig er fundamentet under sklidd ut sånn at alt er sprukket opp. Det gjør at når man av og til får litt fart etter en kort nedoverbakke må man være klar til å bremse for å unngå å ødelegge dekkene i plutselige pukkpartier. Det virker ikke som de har råd til å holde veien i orden her.

Men når man ser folk og sier hei smiler alle og hilser tilbake. Det føles veldig øde, men plutselig er jeg i Burrel, og det er forsåvidt en ordentlig by. Her er det livlig, sansynligvis finnes det en annen vei hit, for jeg kan aldri tenke meg at alle disse bilene har kommet samme vei som meg.

Burrel (town) - Wikipedia

Jeg finner veien til hotellet der cp3 er. Koselig sted. Jeg får stemplet inn, tar en tur på toalettet og får sansen for stedet. Interessant interiør..

Da er det viktig å komme seg videre før man blir for komfortabel. Derfor triller jeg oppover gaten. Finner meg en liten sjappe som selger varm Burek. Akkurat det jeg trenger. Kjøper en ekstra for å ha på det neste stykket som er den beryktede parcour 3. Og så handler jeg litt på et slags supermarked. Kunne nok ha hamstret litt mer drikke, men vil holde sykkelen lett siden parcouren går opp på en bratt grusvei til nesten 1200moh. På kartet ser det ut som en vanlig distriktsvei med noen skarpe svinger. Virkeligheten er mer brutal. Spesielt om man kommer med landeveisdekk. Jeg har jo kjørt siden Bosnia med 25mm dekk bak og 32 mm framme. Det er vel helt greit nå òg. Men syns gp5000 er litt skjørt i denne sammenhengen.

 

Etter å ha shoppet det jeg trengte bærer det ut av byen. Først litt nedover, før jeg tar av til høyre på en vei ved navn Sh 36. Det er midt på dagen og skikkelig varmt. Veien knekker oppover med asfalt, så dette var bedre enn ventet. Men dette kunne ikke vare så lenge. Nå venter 40 km grov grus/pukk og en stigning på 920 høydemeter som kommer på de første 15. I varmen svetter jeg som en gris. Mye av veien må jeg gå fordi det koster for mye energi å sykle. I tillegg er det litt risikabelt i forhold til muligheten for å punktere. Samtidig er det langt å traske 15 km i motbakke, i 30 graders varme, med 20 kg sykkel på slep. Så jeg sykler der det går. For første gang på turen henger jeg meg opp i utvekslingen på sykkelen. Jeg har en 12delt 105 gruppe. Det letteste giret er 34-34 eller 1:1 som man sier. Det er for tungt her. Så det koster unødvendig mye å sykle den bratteste grusen som igjen gjør meg klønete. Så det ender med at jeg går mer enn de andre.

Ser på trackingen at flere nærmer seg bakfra. Litt oppover noen serpentinene kommer en konvoi av Jeeper kjørende. Det støver noe voldsomt så jeg venter til alle er passert. De har tyske skilt. Ingen tvil om at Albania er spennende for turister og eventyrere. For turisme er landet i vekst, ingen tvil. Og denne veien er nok spennende å kjøre når man har utstyret iorden. Litt lenger oppe kommer en stylet gammel opel corsa med albanske skilt. Utrolig at det kan gå. Bilen er dog bulkete og fæl, men sjåføren smiler fra øre til øre.

Videre begynner det å bli varmt. Jeg sykler litt og går litt. Vannet er drukket opp. Når jeg nærmer meg toppen renner det en elv ved siden av veien. Vannet ser litt grumsete ut, men til slutt faller jeg for fristelsen, fyller opp en flaske og hiver innpå en halv liter. Det smaker ikke helt friskt.. Var nå dette så lurt da, Viggo?

 

Jeg kommer meg videre og bestemmer meg for at det ikke blir mer vann på en stund. Det er en lett avgjørelse å ta siden det viser seg at det står både hester og kyr og drikker av den samme lille elven. Æsj..

 

Det tar tid, dette 15 km med 920 meter stigning på blanding av pukk, grus og myk sand. For å sette det i perspektiv fra Oslo; det blir som opp til tryvann så fortsette litt over en halv gang til på grus som er mye dårligere enn den som finnes i nordmarka.

Det tar etpar timer opp, og øverst er det en gård. Det betyr også at det er bikkjer der. Disse begynner å jage. Men her er ingen mulighet til å sette seg på sykkelen og rømme. Så jeg skriker tilbake og veiver med armene for å holde dem på avstand. Jeg ser at den ene hunden har noen sår i «ansiktet». Så dukker bonden selv opp og skal «hjelpe» oss med å holde hundene på avstand. Han har en litt annen tilnærming; han kaster stein på dem. Da får hundene litt sympati fra meg. Dyrevelferd er helt klart ikke det sterkeste kortet her i området. Jeg sier til bonden at det er nok nå, alt ok! Men han fortsetter. Jeg kommer meg på sykkelen og prøver å sette litt fart på. Dette var ikke den koseligste opplevelsen.

Nå er det nedoverbakke i 20 km som utgjør resten av Parcouren. Min glede over nedoverbakken blir kortvarig, for det er mye sand, pukk og løst underlag som noen steder er vasket bort av tidligere flom. Jeg tar det med ro for å unngå å tryne og punktere. Og det ender med at to stykker tar meg igjen. Det er Domas Dranginis fra Litauen og David Palmer fra England. Domas har god kontroll og fikser terrenget bedre enn meg. David stresser litt mer, men passerer med god kontroll. Han har gammeldags sykkel med felgbrems og ikke så feite dekk. Men så tryner han i neste sving, så jeg tar ham igjen. Spør om han er ok, han er skeptisk men fattet. Giret er ute av stilling han bøyer det på plass. Vi får jo ikke lov til å hjelpe hverandre, så jeg sier lykke til og fortsetter. Plutselig smeller det igjen der bak, det bannes høyt og han roper at det er over. Og så forbanner han rittledelsen som la inn denne vitsen av en parcour. Giret er ødelagt og han snur, går tilbake til Burrel og bryter rittet. En time foran i parcouren er svenske Jack Taube som jeg traff på hotellet i Slovenia. Han passerte meg når jeg rotet i Zagreb og den ledelsen har han holdt på. Dessverre skjer det også noe med han på denne og det blir en DNF. Hva skal man si? Det er harde bud. Parcouren er like lang som en tredjedel av birken, men det hadde blitt ramaskrik der om løypen så sånn ut.

Jeg går selv i ovelevelsesmodus. Dessverre, egentlig. Jeg er ferdig med parcouren kl 17 og burde da fortsatt til utover kvelden. Men siden jeg hvilte så dårlig i natt blir det heller sånn at jeg tar inn på det første og beste hotellet. Det kommer dessverre alt for tidlig.

I enden av parcouren er det en liten landsby. Og så er det trebro over en elv. Det er den broen som ble berømt etter at Sherry Cardona begynte å gråte av lettelse over å være ferdig med parcouren.

 

Det er litt fascinerende at alle bilene jeg har møtt har kommet over broen, da den ikke virker å være i så god stand. Landsbyen her ser også sliten ut. Men så ligger det et hvitt, nybygd hotell like etterpå. Og selv om det er tidlig så ser en Viggo i ovelevelsesmodus for seg at her må jeg prøve å få et rom. Hotellet vises tilogmed på google maps, men finnes ikke på booking.com. Hotellet...

Når jeg går inn mot hotellet står det etpar stykker og maler. Det ser bare nesten ferdig ut. Utenfor inngangen står det et skilt som sier at hotellet er bygd med støtte fra EU. Jeg spør etter rom, men må bruke tegnspråk for å bli forstått. Mannen roper på en annen og de blir enige om å tilby meg et rom. Jeg takker, men det er ingen resepsjon. Men jeg drar med sykkelen inn på rommet som ikke er rengjort. Tar meg en dusj. Så blir jeg sulten og går opp i andre etasje. Utenfor er det bar, grill og svømmebasseng. I baren/grillen står en person som ser ut som en italiensk mafiaboss. Han forstår tegnspråk og lurer på hvorfor jeg ikke vil ha en drink og en øl, men finner en cola til meg. Vi «prater» litt og så ringer telefonen. Det er sjefen og han vil snakke med meg. Det går i engelsk med en aksent som minner om russisk. Først sier han at det er kun etasjen under som er hotell og gjestene skal ikke gå opp i baren. For øverste etasje er hans private hus. Ok, sier jeg. Etter å ha skrytt over hvor fint jeg syns det er og gratulerer han med det fantastiske huset spør jeg hva rommet koster og hvordan jeg skal betale. Han blir litt forfjamset og sier at vanligvis koster det 50 euro. «But for you, my friend it is free». Kjempegreier! Jeg får beskjed om at jeg kan få hva jeg vil i baren og det er «free» på huset. Jeg drikker opp colaen og går og legger meg, men tenker litt over dette med korrupsjon, mafia og sånn. Det er tidlig på kvelden, lyst ennå men jeg må sove skikkelig så får det blir hardkjør for å ta igjen det tapte i morgen. Bare 136km i dag, men fyttikatta.... I bakhodet surrer også muligheten for å få magesjau etter å ha drukket av samme vannet som hundre kyr og ti hester drikker, bader og driter i.

I ettertid burde jeg nok holdt hodet kaldt til den neste byen, så hadde det nok ordnet seg med et sted å sove der. Men dette er gøy å ha opplevd.

Night Ride | Ride | Strava

Endret 24. oktober 2023 av Sun Flyer

[anderfo]

Ser nå at resultatene er publisert på https://www.transcontinental.cc/race-records og med følgende kommentar på Facebook:

 

Jeg kikka på resultatlista og ser bl.a. at Bjørn og Espen slapp å få noen tidsstraff i det hele tatt, og Viggo fikk 61 minutter.

Axel fikk kommentaren "Removed from GC for pairs riding and missing parcours." Jeg vet ikke helt hvor "parsyklingen" har foregått, men det andre var nok at han tok en slags snarvei på slutten av parcours 2 (sikkert fort gjort å gjøre slike uhell når man sover så lite...). Han står derfor på lista over "Finishers", men ikke "General classification"...

Uansett er det en stor seier å fullføre et sånt ritt for alle de 4 norske 🙂

[Sun Flyer]

Stemmer. Axel er ikke aktiv på SoMe, så jeg har ikke snakket med han. Min straff kom pga tunnelen i Montenegro som jeg nevnte i referatet derfra. Det er nok flere som har fått akkurat den 🙂 Jeg ble likevel forfremmet 5 plasser på rankingen, så det er nok noen flere enn Axel som er forsvunnet fra listen..

[Oddefa]

For ett eventyr og noen utfordringer du møter Sun Flyer. Er det noen historier/episoder hvor du vet at hundene har virkelig angrepet/bitt deltagerne og ikke bare skremt livskiten ut av en ? 

[anderfo]

Sun Flyer skrev (2 timer siden):

Stemmer. Axel er ikke aktiv på SoMe, så jeg har ikke snakket med han. Min straff kom pga tunnelen i Montenegro som jeg nevnte i referatet derfra. Det er nok flere som har fått akkurat den 🙂 Jeg ble likevel forfremmet 5 plasser på rankingen, så det er nok noen flere enn Axel som er forsvunnet fra listen..

Ja, lista (m/årsaker) står nedenfor GC, det er 8 "Outside of GC" og 5 "Disqualifications".

De to første (232 og 139) ble tatt ut fordi de hadde syklet sammen i området rundt parcours 1, og hvis jeg tolker det rett ble Axel tatt ut for å ha syklet sammen med 136 Ash Lilliott. De var nær hverandre mange ganger underveis. Ut fra "replay" på https://www2.followmychallenge.com/live/tcrno9/ synes jeg ikke det er så lett å se at de har samsyklet (de sjekker det vel på andre måter enn bare replay), men det kan ha vært i området fra Ioannina til parcours 4A og 4B.

Endret 25. oktober 2023 av anderfo

[anderfo]

Oddefa skrev (3 timer siden):

For ett eventyr og noen utfordringer du møter Sun Flyer. Er det noen historier/episoder hvor du vet at hundene har virkelig angrepet/bitt deltagerne og ikke bare skremt livskiten ut av en ? 

Nå var det ikke egentlig meg du spurte, men Josh Ibbett som vant TCR i 2015, måtte bryte TCR 2016 pga problemer han fikk etter et hundeangrep/-bitt i "Toscana Trail" tidligere samme år:

https://www.huntbikewheels.cc/blogs/news/114687622-video-report-joshs-tuscany-trail-2016 -> https://www.huntbikewheels.cc/blogs/news/tcr2016-what-happened

Det sto et sted at han ble sendt hjem fra sykehuset i rullestol, men 10 dager senere var han tilbake på sykkelen.

Har ikke hørt om noen alvorlige hundebitt-hendelser på TCR, utover at flere ryttere har kræsjet på rømmen fra løshunder, og at noen av løshundene har blitt overkjørt av biler ifbm. ivrig syklistjakt...

[Ndreas]

I retrospekt, hva tenker du om dekkbredden din? Både på dine beskrivelser, men spesielt videoen til BuzzAlong, kunne bredere dekk vært en fordel?

[Sun Flyer]

Oddefa skrev (8 timer siden):

For ett eventyr og noen utfordringer du møter Sun Flyer. Er det noen historier/episoder hvor du vet at hundene har virkelig angrepet/bitt deltagerne og ikke bare skremt livskiten ut av en ? 

Jeg vet at en person ble bitt på det aller siste gruspartiet i Hellas og derfor fikk vi melding om at det var helt ok å ta en omvei rundt. Det valgte jeg, men de fleste kjørte orginalruten. Ellers vet jeg at sofiane sehili ble bitt og skadet på vei til hellenic mountainrace i vår. Han ble såpass skadd at han ble innlagt. Dette var i Albania.

Endret 25. oktober 2023 av Sun Flyer

[Sun Flyer]

Ndreas skrev (3 timer siden):

I retrospekt, hva tenker du om dekkbredden din? Både på dine beskrivelser, men spesielt videoen til BuzzAlong, kunne bredere dekk vært en fordel?

Det var mange som kjørte på grusdekk, men uten at det hadde avgjørende betydning. Etter at jeg satte på 25mm Schwalbe durano Plus bak i Bosnia hadde jeg ikke noe problem der. Merkelig nok. Men foran på 32mm gp5k fikk jeg etpar punkteringer til i Hellas. Samtidig var det mange som fullførte på felgbrems, så ja, alt går an...

Hjemme har jeg et sett gp urban 35mm. I ettertid skulle jeg kanskje brukt de.

[Sun Flyer]

En ting til; Hvis jeg kunne valgt mellom bredere dekk og lettere utveksling hadde jeg valgt det siste 10 av 10 ganger 🙂 Man manøvrerer litt for smale dekk greit gjennom grusen om man kan sitte og spinne.

[Sveinung1]

Sun Flyer skrev (21 timer siden):

En ting til; Hvis jeg kunne valgt mellom bredere dekk og lettere utveksling hadde jeg valgt det siste 10 av 10 ganger 🙂 Man manøvrerer litt for smale dekk greit gjennom grusen om man kan sitte og spinne.

Jeg er jo klar over at du digger Sherry; men å si at en bro er blitt berømt pga henne er vel å tøye strikken??😎😎

Jeg lo høyt over episoden med snegl på telefonen 😂 det er sånne absurde situasjoner som gjør ultra så artig. 

[Legendarisk]

 Er det noen klare kriterier for å få delta på TCR?

Håper selv en dag å delta - må bare heve formnivået mitt mange hakk først.😅 

Noen forslag til hvilke(t) ultraritt det er lurt å begynne ultrarittkarrieren med?