Hjelp, det kommer straks en baby! Hva vet jeg ikke?

[stosu]

LochNess skrev (På 9.10.2023 den 11.04):

En termos med kokt, varmt vann på rundt 70 grader, og en termos med kokt, kaldt vann funker fjell og man får fort en god feeling på blandeforhold for å få drikkeklar melk. Vi målte opp pulver i flaskene på kvelden før vi la oss, slik at det bare var å tømme på X deler varmtvann, blande ut melken, tømme på Y deler kaldt vann og sjekke temperaturen.
Forøvrig ble vi veldig glad i tåteflasker av glass etterhvert, da det går mye kjappere å kjøle ned eller varme opp i vannbad om man bommer på blanding av varmt og kaldt vann.

Først og fremst, gratulerer til trådstarter. Det er veldig fint at familien har det bra. Jeg kjenner ikke til om mating med sonde krever spesielt god hygiene til småbarn å være, men med vår yngste gjorde vi nesten det samme som lochness beskriver.

Vi kjøpte en egen termos av en god kvalitet. Vi kjøpte også vannkoker med termostat. Dette ble bare brukt til babyen. Flere ganger i døgnet kokte vi opp vann som fikk kjøle seg ned i romtemperatur. Når vi trengte vann varmet vi det opp til rett temperatur og helte det over på forvarmet termos.

Termosen hadde vi også med når vi la oss. Funket knall 👍👍

[Mr.Jacobsen]

Jeg har lurt en stund på om jeg skulle skrive noe mer i denne tråden om hvordan ting gikk for oss, men tenker egentlig det er greit at det snakkes litt om at fødsel er en emosjonell berg og dalbane også for far, og at ting i en del tilfeller på ingen måte går etter planen. Sett i ettertid så ser vi virkelig verdien av å kunne føde ved et større sykehus, der en også har barneleger tilgjengelig dersom noe skulle gå galt. For oss (og de fleste andre i tilsvarende situasjon) gikk det heldigvis bra, og vi sitter igjen med et helt friskt og fantastisk barn. 

Vi hadde en litt over snittet lang fødsel, der vi var første runde på sykehuset kl. 02 på natta og knøttet kom til på tidligkvelden samme dag, noe som strengt tatt ikke er helt uvanlig for førstegangsfødende slik jeg har forstått det. I etterkant har jeg likevel stusset en del over hvordan jeg tilsynelatende ble sittende mye "alene" med ansvaret for at mor fikk i seg mat. Det var ikke før jeg var relativt krass i spørsmålet om de hadde noe druesukker eller lignende det virket som de innså at kona var fullstendig tom, og at det siste hun spiste var en salat til lunsj for 5,5 time siden, og siden hadde kasta opp relativt godt etter det. Jeg var med andre ord relativt utlada allerede når lille til slutt kom ut. Og det hadde jo egentlig bare starta for oss.

Det vi lærte da lille kom ut, var at det er mulig å få lungebetennelse mens man fremdeles ligger i mors mage, uten at det er mulig å avdekke på forhånd. I vårt tilfelle førte dette med seg umiddelbar pustestans da hun kom ut. Vi fødte på et sykehus uten barneavdeling, der det var tydelig at dette var en relativt uvant situasjon for de ansatte som skulle ta vare på oss. Dette har satt relativt dype spor hos begge oss foreldre i etterkant, som hadde hver våre opplevelser hvordan de som egentlig skulle ha kontroll, framstod som de fullstendig mangle dette.  I tillegg virket de som de fullstendig glemte at det var to slitne og livredde foreldre oppi kaoset. Det var blant annet ikke før en mer erfaren barnelege fra et større sykehus kom flygende de innså at de kanskje drev med en del ting som det var greit at mor ikke så, der hun ble trilla fram og tilbake inne på rommet der de behandlet lille.

Håndteringen av meg har jeg også stusset en del over i etterkant. Jeg var som sagt relativt sliten etter lite søvn de siste 32 timer, en del stygge bilder på netthinnen og veldig mange ubesvarte spørsmål om hvordan det ville gå med den nyfødte. Like vel ble jeg sendt av gårde for å kjøre de 2-3 timene det tar å kjøre til det større sykehuset der lille skulle legges inn på nyfødtintensiv avdeling for å komme fram ikke altfor lenge etter lille kom. Det var ikke aktuelt å ta meg med verken i helikopteret med barn eller i ambulansen med mor. Heldigvis gikk dette bra, men jeg er i etterkant relativt usikker på om jeg burde kjørt (det burde jeg garantert ikke).

Heldigvis kom vi til et sykehus der alt var drilla for mottak av barn som har fått en tøff start på livet. Da jeg kom fram der og møtte intensiv-legen opplevde jeg for første gang følelsen av at de visste hva de gjorde, og hadde en plan for veien videre. Selv om lille da var lagt i respirator, fikk vi troen på at dette kom til å gå bra. Vi fikk også endelig en gjennomgang av hva de så for seg av videre undersøkelser og behandling.

De neste dagende førte med seg glede etter glede, etter hvert som de gradvis koblet fra ulike former for hjelp, og vi endelig ordentlig fikk henne på brystene våre for første gang. Omsorgen hun også fikk fra de ansatte ved sykehuset var rørende, og godt å se. Sett i retrospekt, så tror jeg nok spesielt jeg burde benyttet denne perioden, der det var god tilgang på helsepersonell som tok seg av henne, til å prosessere mer av hva som hadde skjedd og hva vi stod oppi. Jeg stengte i stedet fullstendig av, og det var ikke før etter vi kom hjem fra sykehuset 10 dager senere at jeg klarte å slippe løs alt som hadde bygget seg opp.

Som andre tidligere har nevnt her, så er også jeg litt usikker på hvor godt systemet for å også ivareta far der han sliter med det han har opplevd er ivaretatt. Slik jeg opplevde det, så er det egentlige fokuset på barn og mor (som seg hør og bør, de er faktisk de viktigste her), men det mangler litt på å fange opp fedre som sliter. Kombinasjonen av en del stygge bilder på netthinnen fra fødselen og en etter hvert voldsom følelse av maktesløshet i manglende mulighet til å kunne gjøre noe for å "fikse det" når amming og mat ikke fungerer som det skal i en lengre periode har vært tung å takle også for far. Det ble en del mørke tanker, både om nåtid og framtid der og da som definitivt ikke var helt bra. "Heldigvis" var jeg så nedstengt at ingenting av det kom ut der og da. Jeg tror at jeg selv etter hvert skal klare å prosessere alt vi har vært gjennom, men jeg har i liten grad følt det er et sikkerhetsnett for å på noe tidspunkt fange opp dersom jeg ikke hadde klart det/det viser seg at jeg ikke klarer det. 

Etter hvert har også vi kommet inn i en bra tralt. Avgjørelsen om å endelig gi opp forsøket på amming tok vi nok sett i etterpåklokskapens lys sikkert et par uker for sent. Dette førte bare til at vi begge var unødvendig slitne, og til friksjon i de evinnelige spørsmålene om en som stort sett sovna relativt fort ved puppen, og som egentlig ga ganske dårlig beskjed om at hun var sulten, hadde fått i seg for lite mat, nok mat eller for mye mat. Særlig den første uka hjemme bestod egentlig utelukkende av forsøk på å få seg littegranne søvn, ammeforsøk der far brukte hjelpebryst i tillegg, mating med sonde og vasking av utstyr. Ingen av oss hadde overskuddet til så mye som å komme seg ut døren for å handle eller så mye som tenke på trilletur. Beslutningen om å ringe svigers og foreldre som tok seg av både husvask, handling og litt matlaging de to første helgene vi var hjemme var gull verdt for oss som hadde mer enn nok med oss selv. Jeg tør også påstå at forholdet til svigermor er et helt annet etter denne opplevelsen, og nok kommer til å være langt bedre i årene som kommer enn jeg noen gang hadde sett for meg.

Det at vi gravid-perioden prioriterte å fylle frysen med brød, rundstykker og ulike typer middager (lasagne, hjemmelaget fiskegrateng, pai, spaghettisaus osv. er vi fryktelig glad for i etterkant. Dette berget oss godt de dagene vi ikke hadde andre til å lage mat til oss de første 2 ukene hjemme fra sykehuset, og sikret i alle fall et visst inntak av mat.

 

 

 

[Andreas]

Gode refleksjoner.

Tror for alles del at det er viktig å dele sine erfaringer, og åpenheten her i tråden er til hjelp for flere. Selv om forumet enda er lite, er det mange som leser som gjest, så erfaringen og tankene deles til mange.

[LochNess]

Takk for at du deler, også de negative sidene av det å bli far. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det å bli foreldre en stor omveltning på alle måter.

Vi fikk vår i 2021 etter igangsatt fødsel, som innebar 36 timer alene på sykehuset for mor hvor jeg ikke fikk lov til å komme inn en gang (yay Covid), før de vurderte det til aktiv fødsel og vi fikk en fødestue. Heldigvis var det kun(tror jeg) familierom på barsel på Bærum slik at vi kunne være der alle tre sammen i hele perioden, som var til stor hjelp da minsten plutselig ble veldig gul og måtte i solarium.

Ellers for vår del fungerte det veldig bra å sjekke etter sult ved å stryke en finger på overleppa til babyen og se om han søkte etter noe å suge på. Vi hadde også god nytte av å notere ned når han spiste og hvor mye han spiste i en app, da vi også hadde flaskebarn

[pharynx]

Mr.Jacobsen skrev (På 7.10.2023 den 20.43):

Trådstarter dukker opp fra ammetåka! Jeg er nok også litt i situasjonen til dere som nok ikke var dem som var mest gira på barn, men en ting er i alle fall sikkert etter opplevelsen vi har hatt de første drøyt to ukene: Jeg elsker den lille (store) skrotten!

Jeg har også lært hvor mye tilgang på god akutthjelp betyr når ting går til helvete. Heldigvis gikk det bra!

Spørsmål til det allvitende forum: Vi kommer i overskuelig framtid til å måtte varme opp både morsmelk og erstatning på natta for å gi til lille (først i sonde, så i flaske). Har noen av dere noe tips til hvilke flaskevarmer som funker best ift pris? Vi har kjøpt en haug brukte Mam-flasker, og så vidt jeg skjønner funker disse dårlig med Avent-varmeren som de selger over alt. Andre forslag? 

 

Kan bare bekrefte her at Avent og MAM fungerer ypperlig sammen. Trenger bare litt ekstra tid i varmeren, kjør på! At jeg ikke hadde en slik flaskevarmer på mine to første er helt uforståelig