Badlands 2024

[anderfo]

Justinas har 45 km til mål og kryper oppover på listene (han er nå nr 19). På Instagram skrev han at han hadde vært Pacman  i går (da han klatret fra 80. til 20. plass) og at det var mer sosialt. 

Ingvild (#91) var nettopp innom CP3 Tabernas Desert som nr 71 og har dermed 200 km til mål. Hun er der samtidig med cirka 12 andre ryttere, så kanskje litt sosialt for henne også. Harald (#83) har begynt på klatringen over til CP3 og har rundt 245 km til mål. De holder ganske likt tempo men kjører litt ulikt regime mtp. pausene - Race Flow for vinneren og de norske vist nedenfor (det er litt slit å finne alle i den lista under grafen, men jeg tror jeg fant alle...)

[torhovland]

Å klatre frå 80. til 20. plass er nesten meir imponerande enn å vinne 😀

[Soeder]

Når kan man egentlig forvente å prestere normalt etter ultraritt/løp?

Må jo være en drøy påkjenning å prestere ~hele døgnet i kombinasjon med minimalt hvile og søvn!

[torhovland]

Ein ting er fysisk restitusjon og søvn. Ein annan sak er mental kvile. Eg for min del blir "mett" av sykling etter ein større event.

Sjå også på Ulrich Bartholmoes som brått fann ut at han trengte ferie ganske tidleg i Colorado Trail Race.

[anderfo]

anderfo skrev (18 timer siden):

Justinas har 45 km til mål og kryper oppover på listene (han er nå nr 19). På Instagram skrev han at han hadde vært Pacman  i går (da han klatret fra 80. til 20. plass) og at det var mer sosialt. 

Ingvild (#91) var nettopp innom CP3 Tabernas Desert som nr 71 og har dermed 200 km til mål. Hun er der samtidig med cirka 12 andre ryttere, så kanskje litt sosialt for henne også. Harald (#83) har begynt på klatringen over til CP3 og har rundt 245 km til mål.

Justinas trillet i mål ved 19-tida i går, på 18. plass. Sterk avslutning. 💪

Ingvild har klatret fra 71. til cirka 49. plass siden i går ettermiddag og hun har drøyt to timer til mål hvis hun holder tempoet. Det gjenstår 32 km, med bl.a. en lang og seig oppoverbakke, og et par nedoverbakker.

Harald er omtrent midt mellom CP3 og CP4 og har rundt 150 km til mål - estimert ankomst i kveld.

Det har vært fryktelig varmt for dem i lavlandet, men i følge trackerne er det litt kjøligere (16-20 grader) i innlandet nå, der Ingvild og Harald er.

Det norske paret (Kirstin og Martin, #345) er nede i tropevarmen på kysten og har rundt 300km til mål. Med tempoet de har holdt hittil vil de komme i mål i løpet av morgendagen.

[Sun Flyer]

Bra å ha Ingvild i mål. Veldig solid kjørt. Som @Folebjor var det en solid avslutning. Håper en eller flere av deltakerne orker å skrive en liten rapport her. 

[bsmell]

Her er kortversjonen av rittrapport til Ole Bjørn på Strava: https://strava.app.link/ab0PSL0oCMb

[anderfo]

Harald kom i mål på 90. plass nå i morges.

Kirstin og Martin har passert CP3 og de har cirka 175 km til mål. De har daglig snitt på 152 km, men det står likevel estimert ankomst om cirka 14 timer. Litt optimistisk?

Høydeprofilen de har igjen ser slik ut (fra Ole Bjørn sin aktivitet):

Ole Bjørn brukte 12,5 timer på dette strekket, på nattestid og med én kort pause. Justinas brukte litt over 14 timer. Dvs. jeg tipper de kommer i mål godt utpå natta.

[anderfo]

anderfo skrev (11 timer siden):

Kirstin og Martin har passert CP3 og de har cirka 175 km til mål. De har daglig snitt på 152 km, men det står likevel estimert ankomst om cirka 14 timer. Litt optimistisk?

Det har gått ca. 11 timer, og de nærmer seg CP4 (om 26 km), og 105 km med en del klatring til mål. Ser ut som de har fine forhold for å kjøre på utover natta, med «bare» 21 varmegrader… 😉

[Folebjor]

Badlands 2024: Ja, det må vel rapporteres litt. Litt usikker hvor jeg skal starte egentlig. Hodet er fortsatt litt svirrete og hendene så såre at det er lett ubehagelig å legge dem fra seg på laptop-en. Sitter egentlig bare å småflirer litt for meg selv. Jeg har blitt gal, for real. 

Kjørte jo Mother North. Var en prøvelse, men var så heldig at jeg slapp å skvise ut de siste 10 prosentene, og kunne prioritere god søvn siste natta. Fire dager etter målgang på MN kjørte jeg drøyt 20 minutters motbakkeritt, og var helt oppe ved mine beste 20 min watt-tall. Ble helt slått ut i etterkant, så var nok noe fatigue som lå og lurte i systemet. Helga etter (8 dager før Badlands) kjørte jeg Gravel Earth Series i Sverige. Hadde tunge bein, men grunnformen var god nok til å kjøre inn et greit resultat. Gravde dypt. I forbindelse med Sverigeturen ble ny sykkel, en FARA F/Gravel med hjem. Var så sliten etter rittet i Sverige at denne ble stående til pynt inne i leiligheta, og ble bare testet en 15 min spinn i byggefeltet før avreise Malaga/Granada. Fløy nedover onsdag i forkant av rittet, og brukte social-rides torsdag og fredag til å tune meg inn på sykkelen. Bodde som nevnt med Fara-gjengen, og det har vært helt fantastisk! Likandes folk med enorm kunnskap og erfaring på ulike felt, hvor alle er interessert i å lære av hverandre. Jeff sørget for daglig gilde på utvalgte restauranter, så ingen fare for at noen skulle legge seg sulten. 

Nok pjatt.. over til rittet: Badlands er og skal være utfordrende. Tar man lett på utfordringene og tror dette skal være en walk in the park, så kommer man ikke til mål. Men løypa er ikke lagt opp for å få folk til å feile! 
Rullet ut av Granada sentrum kl 8 på søndagsmorgenen. De første 4 kilometerne var nøytraliserte, men passet på å ikke havne for langt bak i rekkene. Rakk å slå av en prat med Justinas. Wow, for en set-up. 2 flasker på sykkelen og ei flaske på lomma. Ingen seteveske? Light and fast satt i system. Og jeg som hadde med meg regnanorakk og ulltrøye og what not. Takk for praten, sees i mål tenkte jeg. Planen var å kjøre jevnt, og ikke la meg rive med i noe hardkjør i bakkene ut fra start. Tidligere utgaver har vist at det ikke nødvendigvis er lederen etter 10, 50 eller 100 kilometer som er først i mål. En halvtime i starten føles som en evighet, mens i mål er det jo i praksis ingenting. I det bakkene startet var rittet i gang. Jeg falt bakover i feltet, uten at det stresset meg nevneverdig. Var nok nede på 40-50 ende plass på ett tidspunkt, men det tok ikke mer enn et lite kvarter før jeg begynte å hente plasser uten å øke watten. Kjørte litt med Ulrich (Uba), men innså etter hvert at jeg var villig til å pushe litt hardere nedover, så kjørte ifra. Plukket plasser jevnt og trutt, mens omgivelsene ble mer og mer spektakulære. Er som om veiene som slynger seg rundt fjellene er laget utelukkende for sykkelturisme. Hvilken annen nytte gjør de egentlig? 

Timene passerte fort, uten at jeg nå helt klarer å skille dem helt fra hverandre. Var fokusert og i ritt-bobla. Mye flott terreng gjennom jordbruksområder med bratte kneiker, gjerne på rillet betong. På vei inn mot Gorafe (km 127) tok jeg igjen en spanjol på terrengsykkel. Han måtte ha kjørt knallhardt tenkte jeg, for han var ikke særlig aerodynamisk, og nå gikk det ikke særlig fort lenger. Vi beundret landskapet sammen, men idet han begynte å snakke om en større kjøttmiddag i Gorafe, så insisterte jeg, "sleng deg på hjul, så sparer du litt krefter". Ikke si det til noen da 😮 . Droppa han fort i bakkene opp mot Gorafe. Der visste jeg det ville være kiosk (for anledningen?), med vann. Kjøpte tres grande (4,5 liter) og fylte flaskene med vann og sportsdrikk og drikkesekken med rent vann. Hadde med 3x0.75l flasker + 2l drikkeblære i sekken. Tømte mesteparten av restene i nakken og nedover lårene for å kjøle meg ned, og ga siste halvliteren til Lukas fra Østerrike så han kunne gjøre det samme. I ettertid ser jeg at det ikke hadde vært så dumt å ta med seg en av tomflaskene. I Gorafe møtte jeg også Cara Dixon, som også kjørte for Velocio i special edition Badlands-trøye. Hun har trent intet mindre enn 1600 timer på sykkelen siden fjorårets Badlands, parallelt med fulltidsjobb. Lykke til med å gjøre det samme! Ja forresten, jeg kjørte for Velocio, for anledningen. Har gått litt over hodet på meg hvem som har trekt i tråder hos hvem, men kom i kontakt med Line (aka Velocio Europa) som sendte kit og var god og trygg støtte under rittdagene. Takk! 

Ut fra Gorafe var det en 10 minutters betongstigning av typen man bare må bli ferdig med, før det bar inn i ørkenen i noe av det mest spektakulære terrenget man kan se for seg. Omtrent som ravinene der Anakin kjørte gjennom med pod-racer, der man byttet mellom å være nede i bunn og oppe på ryggene imellom. Følte meg sterk, og holdt et godt tempo. Fylte flaskene i siste fontena på kilometer 152 før ny runde i ørkenen og ingen mulighet til påfyll før Gor på 230. Møtte Ulrich da jeg trillet i gang, og vi slo av en liten prat. Han økte tempo, og jeg svarte. Kanskje jeg løy litt, for det var også en landsby på km 159. Her stoppet Ulrich, mens jeg hadde fulle flasker og kjørte videre. Hadde kjørt et drøyt minutt ut av landsbyen da det kom ei kjent stemme bak meg "Halla". Det var Justinas. What? Hva skjer? Teknisk? Neida, han sleit i varmen, og hadde tatt en stopp for å prøve å komme i balanse. Syklet litt sammen, fikk sendt en selfie til Viggo og snakket om litt løst og fast. I knekker nummer 3 begynte han å sakke av farta, og jeg tenker at nå må jeg bare kjøre. Snur meg når jeg nærmer meg toppen, og ser akkurat Justinas legge seg som ei sjøstjerne på rygg i skyggen av et tre før jeg starter nedkjøringa. 

Kjørte videre og følte meg sterk lenge. Etter hvert kjørte vi opp en lang slyngete Rambla (uttørket elvebunn), før løypa tok av opp en 15% grusbakke med serpentinere. Jeg ble glovarm, svimmel og uvel i solsteiken og måtte selv ha meg en 5-minutter i skyggen. Hadde mistet eine vannflaska i ørkenen uten å ha fått det med meg, og hadde på dette punktet gått helt tom for drikke. Da var det enda 3 mil til Gor i temperaturer opp mot 40 grader. Så en rytter som kom et par svinger nedenfor, og gjorde meg klar til å starte. Lurte på hjem det var, og skjønte lite når det var Gereon som kom gampende i vill fart og vill i blikket. Trodde han var minst 30 minutter bak. Dette ble selve symbolet på erfaringen og rutinen han og Sherry sitter på. De hadde fylt trøye og shorts med is før ørkenen, og var blant få som kom gjennom ørkenen uten å gå på en smell. Veien videre ble en kamp. Blant annet med ei mil rett fram med 2.5% stigning. Var usikker på om jeg ville klare å komme fram. Stoppet et par plasser å spurte lokale om de hadde vann til overs. Fikk en desiliter fra en lokal bonde, men det hjalp bare midlertidig på moralen. 5 km før Gor stod det en familie i veikanten og heiet på rytterne. De hadde gjort klart vannflasker og jeg styrtet 2 på direkten Yes! Tårene trillet, jeg var så kjørt, og så takknemlig. En kuriositet var at familiefaren kjente tidligere proffsyklist Vegard Breen, fra da de bodde i Girona. Så Vegard, om du er på forumet, hils så mye! 

Stemninga var ikke dårligere i Gor. Her var det full fest. Trengte man noe på supermarkedet, så åpnet de supermarkedet. Kjøpte vann og powerade og en porsjon pasta og fikk pratet litt med deltagere og mediateam. Møtte også Simen som hadde bestemt seg for å gi seg. Kjørte inn i natta omtrent likt med Cara, Ulrich og Bladley og Danni som kjørte parklassen. Var litt uggen, så stoppet for å kle på meg. Det var mørkt og kjølig i høyden. Kjørte fort nedover i det bakhjulet traff en stein og ble slengt sidelengs. Innholdet i toptube-bagen fløy ut, og jeg måtte bråbremse og snu. Syklet motsatt vei, men ingenting lå på veien. La fra meg sykkelen der jeg trodde episenteret var, og begynte å leite. Ulrich kom syklende og så noe bekymret ut, men forsikret ham om at jeg straks var på veien igjen. Etter ei god økt med leiting fant jeg powerbanken, 5 meter nede i skråninga. AirPods etuiet var sporløst forsvunnet, men det fikk bare våge seg. Hintet til frivillig raw-dogging på Mother North, men raw-dogging skulle det i alle fall bli nå. Var også trøtt, skrekkelig trøtt. Varmen og belastningen gjorde sikkert sitt, men sov også dårlig 3 netter på rad før rittet. Delvis på grunn av aircondition som fusket første 2 nettene, delvis på grunn av nerver, men tror også det skjer noe med en stille rolig gutt som må være hypersosial 16 timer i døgnet. Skal ikke prøve å framstille meg selv mindre menneskelig enn som så. 

Kjørte videre, og tok etter hvert igjen Danni og Bradley. Danni kjører Gravel Earth Series, og vi fikk snakket en del sammen på social ride. Kjørte med dem et par timer første natta. For et par, for en dynamikk, tålmodighet, og for en styrke. Wow. De fikk virkelig ut det meste av hverandre. Skjønte utover natta at rittet ikke kom til å gå slik jeg hadde drømt om. Allerede hadde jeg tapt mye tid på tull, men skjønte at det ble umulig å kjøre til mål uten søvn. Skulle jeg ha gjort det hadde det iallefall blitt en miserabel opplevelse. Begynte å tenke om rittet og prestasjon var viktigere enn å faktisk nyte turen. Hvor lenge måtte jeg sove for å faktisk føle meg sterk igjen? Bestemte meg for å kjøre til det var en drøy time til soloppgang for å ta en 45 minutt blund. Jepp, tok bare på meg anorakken og la meg ned på bakken. Anorakk ass. Natta var ikke gøy. 

Våknet fra blund på km 377, og tråkket meg rolig i gang. Nå er jeg ute av det tenkte jeg. Men jeg er jo fremdeles for kjørt til å nyte resten. Sjekket trackinga for første gang, og så at jeg lå på 11. plass. Skitt au, topp 10 klinger jo greit det også, så da var det bare å mobilisere på nytt. Bevegde meg i et greit tempo i morgentimene, men med sola og varmen så sank også farta, og jeg begynte på nytt å føle meg dårlig. Stoppet regelmessig på supermarked, og brukte ekstremt lang tid. Ble passert av et par, men karret meg videre. Cabo de Gata, brutale stigninger, dønn eksponert for sola. Stranda der Lachlan i sin tid meldte om at "things started to get weird". Det hadde vært weird ei stund allerede for å være ærlig. Somlet rundt en halvtime nede ved kysten i håp om å finne et hotell. 200 euro? Var visst turistfelle. Trillet videre inn i landet og mot Nijar. Visste det kom en 1500hm stigning rett etter Nijar. Å kjøre denne i solsteiken var uaktuelt. Jeg tror rett og slett ikke jeg hadde klart det fysisk. Litt før Nijar fant jeg et forlatt hus, med inngangsparti med overbygg. Trillet bort og satte fra meg sykkelen. På andre siden av parkeringsplassen stod det en sofa. Ikke stor, full av fugledrit og fluer, men en sofa. Slepte denne inn i skyggen og la meg for å sove. Fikk inn ca 2x45 min med søvn. Trillet inn til Nijar og fikk bunkret opp akkurat i det siste kveldssola begynte å krype oppover skråninga. Møtte Aurelien fra Sveits, og vi bestemte oss for å kjøre jevnt og rolig opp sammen. Nå var jeg på 20. plass og hadde lagt fra meg alle ambisjoner annet enn at jeg ville til mål. For en befrielse! På nedkjøringa møtte vi Anna og Lukas fra Østerrike så vi slo følge alle 4 ned mot Tabernas. Nedkjøringa var forøvrig en drøm med slake kurver og serpentinere om hverandre. Kjørte ned med Anna som limt på hofta, så vi hadde dobbel belysning, mens gutta kom halsende bak. Kult. Kom til Tabernas hvor restauranten var åpen en halvtime til. De tre andre kjørte til restauranten, jeg kjørte videre. 

Kjørte milevis med Ramblas. Tok igjen Nathalie som hadde 7 liter med greier i baklommene. Fikk fylt vann i ei kran da Ondrej som jeg snakket med rett etter start passerte. Jeg hev meg etter, og når han så lyset mitt bak ventet han meg inn. Fint å kjøre sammen og holde hverandre med selskap. Samtidig begynte begge å bli søvnig av det monotone terrenget (sikkert vakkert som fy på dagtid). Etter et par timer sammen fikk jeg ei luke i ei nedkjøring. Var nå på kilometer 630, altså 160 og 5000hm+ til mål. Rakk en tissestopp, og fisket fram mobilen for å sjekke trackinga. Der så jeg at 10. plassen var på drøyt km 650. Dette utgjorde ikke mer enn drøyt halvannen time sykling, og med over 10 timer igjen anslo jeg at jeg måtte sykle 12-14% fortere enn samtlige foran meg for å hente alle. Det er da ikke så mye. Startet med å absolutt bombe noen nedkjøringer. Var så i sona og hadde øyene låst på stien 10 meter foran meg. Kjørte med nye Moonlightlykter. 1300 på styret og 800 på hjelmen, en god kombo #notsponsored. Fant ei god rytme i påfølgende 1000hm stigning. Det føltes veldig bra, og jeg hadde en halvkilo haribo, gels, sportsdrikk og brus på lommene. Jeg hadde brus, før den eksploderte i rammeveska i det humpete terrenget. Jaget sekunder hele veien, og fikk en følelse av at det var umulig at noen kunne kjøre i nærheten av så fort jeg gjorde. Gledet meg til å ta igjen noen og spørre dem om hvor trøtt de følte seg (hehe). Scannet forover i håp om å se blinkende baklys, men det tok flere timer før jeg så livstegn. Plutselig så jeg noe oppe i skråninga som bevegde seg (?). Eller sto lyset i ro? BAM! 10 centimeter unna forhjulet mitt så ligger det en rakker og sover MIDT PÅ VEIEN! I ei utforkjøring!? Har du dødsønske eller? Jaja, det var en tenkte jeg, og flere må det ha vært i området for jeg passerte 5 mann uten å se dem. 

Området var idyllisk med små opplyste landsbyer med søte vannfontener og 1000 katter som formerer seg etter Darwins prinsipper. Den lokale slakteren stod i en garasje kl 4 på natta kun iført nattbukse og kappet på ei skinke. Hvilket liv. Sjekket trackinga, og så jeg var nr. 11. Nå kun 10 km (med utforkjøring) bak 10. plassen. I tillegg var Danni og Bradley fra parklassen rett oppe i gata, og straks så jeg baklyktene deres. "Guess who's back?" sa jeg når jeg kom opp på hjul i dobbel fart, et døgn etter jeg så dem sist. De hadde enda ikke sovet og var stuptrøtt begge to. "10th place is 10k up the road and I want it". Vi lo, men tror vi alle skjønte at det var alvor. Rykket nærmest avgårde og kastet meg utfor neste utforkjøring. I bunn så jeg lysene til John på 10. plass. Anslo at han hadde 200 hm forsprang opp den 1000 hm lange stigninga som ventet. Fant veien gjennom en landsby med små trange gater, der computeren ville ha meg til å snu 17 ganger. Var på ruta, men tenkte: Har jeg vært her før og er på ruta fra 200km siden? For computeren protesterte samme hva jeg gjorde. Syklet 500meter videre før jeg fikk bekreftelsen, "course found". Kjørte terskel opp bakken. Tok inn serpentiner for serpentiner og kom opp omkring halvveis. John hadde jeg syklet med på kysten, og han taklet varmen bedre enn meg. Det begynte å bli lyst, og jeg innså jeg trengte en buffer. Etter 5 minutter småprat kjørte jeg på nytt videre og prøvde å demonstrere hvor mye krefter jeg hadde igjen. Sannheten var at jeg kun hadde 1 gel igjen og all mat i rammeveska var nærmest uspiselig etter fanta-eksplosjonen. Måtte tvinge i meg 2 fantatrukne barer med brekninger for hvert tygg, men kom meg på supermarked med nok buffer til å ikke bli tatt igjen. Der kjøpte jeg 5 powerade x 50gram carbs og 3 pakker haribo, som skulle holde helt til mål. 

Derifra var det 1 lang stigning med mange svinbratte knekkere. 1400hm mener jeg det sto på "climb pro". Kjente at jeg hadde hatt en svipp ned i næringsløysa. Hvordan gikk det med Justinas egentlig, tenkte jeg. Regnet egentlig med han hadde brutt, i og med at han ikke var foran meg, men jeg sjekket det aldri. Hver gang jeg snudde meg til siden så jeg hempa til glidelåsen på sekken i sidesynet. Oftere og oftere mot mål tok denne hempa formen til Justinas som kom krypende opp på sia av meg med et sleskt smil om munnen. Huff, her var det bare å kjøre det remmer og tøy kunne holde! Ellers, massiv kudos til Justinas som fullfører etter å ha vært så ute å kjøre på dag 1. Er mange med hans meritter som hadde fått krenket ego og stått av i Gor, så den står det respekt av! 

Siste landsbyen på ruta er Trevelez. Der som mange andre steder er de skinke-entusiaster. Tror jeg fylte vannflaske til nedkjøling i ei skinke-fontene. 400 meter med betongstigning gjensto. Midt i solsteiken, men jeg klinte til. "I'm going quite well in the heat" hadde John repetert sagt, og det så jeg forsåvidt dagen før. Ikke vits å hvile enda. En av rytterne foran meg hadde visst brutt i dette området, ca 15 km før mål (?). Han var helt slått ut. Kom meg opp og over hike a bike-partiet ned og opp ei kløft. En liten bakke på 4 km og 4% stigning, og så stupte det ned mot mål. 9. plass og målgang på snaut 52 timer og 39 minutt. Wow. Det hadde jeg ikke trodd et døgn i forveien. Ble tatt imot av en fin gjeng med arrangører, Simen og media fra Fara, Line og media fra Velocio og flere var det sikkert. Takk alle sammen! Ble litt stum, ja. Hvor skal man begynne liksom? 

Kjente meg enda bra. Dusjet og gikk for å spise. Underveis i måltidet kicket det inn. Jeg ble helt kake slått ut. "The most tired I have ever seen someone who is still standing" sa Jeff etter å ha sett meg sjangle meg tilbake til leiligheta. Det var såvidt hodet og kroppen hang sammen. Sånn det er å være sørpedrita? 

Fyr løs spørsmål, så skal det nok komme svar. Men her er det ikke noe å tenke på, meld deg på om du har den minste snev av lyst, så får du en opplevelse for livet! 

 

[Oddefa]

Fantastisk Folebjor, en million kudos for både prestasjon og rapport her.

Spørsmål

1. Hvordan er påmelding til Badlands, dvs hvis en skal skaffe seg startnr når det legges ut. Er det maks 300 plasser ? Ryker de med en gang/første timen/døgnet ? er det noen krav om syklet andre ritt ?

2. Du beskriver veldig godt terrenget og omgivelsen. Men lurer litt på underlag, dvs ca hvor mye asfalt og hvor grov er grusen og er det noe singeltrack og/eller Hike a bike (ser du nevner ett). Hva slags dekke syklet du  med her, og på MN og tanker rundt dekkvalg ?

[torhovland]

Fantastisk rapport, og fantastisk innsats! Takk for god rapport!

Det høyrest heilt fantastisk ut. Om to år blir det forumtur til Badlands, så det er berre å begynne å trene, folkens!

[Folebjor]

Oddefa skrev (6 minutter siden):

Fantastisk Folebjor, en million kudos for både prestasjon og rapport her.

Spørsmål

1. Hvordan er påmelding til Badlands, dvs hvis en skal skaffe seg startnr når det legges ut. Er det maks 300 plasser ? Ryker de med en gang/første timen/døgnet ? er det noen krav om syklet andre ritt ?

2. Du beskriver veldig godt terrenget og omgivelsen. Men lurer litt på underlag, dvs ca hvor mye asfalt og hvor grov er grusen og er det noe singeltrack og/eller Hike a bike (ser du nevner ett). Hva slags dekke syklet du  med her, og på MN og tanker rundt dekkvalg ?

Takk! 😄
1: Snakket med Kirstin og Martin om dette. De mente det var 300 plasser og omkring 1000 søkere. Forstår det som at det er et lotteri. Kirstin hadde fått plass, men sendte mail og fikk starte med Martin i parklassen. 
Jeg overtok en plass fra en Fara-rytter som ikke kom til start. Gjelder å følge med litt utover høsten, men tror ikke det er noe seeding! 

2: Er det 20% asfalt da? Løypa er svært lite teknisk, men synes den er litt grov. Mye steiner både løse og faste. Er ikke oljegrus som vi kjenner den i Norge. Breiest mulig dekk. Jeg kjører 53mm thunder burt, og ville ikke hatt noe mindre enn 50. Det er dekkene jeg bruker til alt, med mindre jeg skal på et landeveisritt med litt grus. Mother North kunne gått med litt smalere, men ser ingen grunn til å gå den veien. En liten singletrack ute ved kysten, ned en bekkedal tidlig som delvis kunne sykles og kløfta mot mål. En ubetydelig andel av løypa var knot og hike. 

[torhovland]

@Folebjor Kva slags utveksling køyrde du? Var dette perfekt, eller skulle du gjerne hatt lågare og/eller høgare gir?

[anderfo]

Sjarmøretappen på ca 34 km gjenstår for Kirstin og Martin. De har tilbakelagt ca 760km og 15000 høydemeter, så det er bare småplukk igjen, men snart passerer de Jake som fikk DNF omtrent her 🤯

Det ser ut som de sykler sammen med en solorytter (Sean Greene) og et annet par, og de har gjort det omtrent hele rittet.

[andersar]

Takk for super rapport! Jeg har syklet en del terreng i området Berchules / Trevelez, fantastisk flott område, og hyggelige skinke-entusiaster! 😄 

 

 

[Folebjor]

Kirstin og Martin i mål! Stor prestasjon! 

(Fått tilsendt bilde) 

[Folebjor]

torhovland skrev (6 timer siden):

@Folebjor Kva slags utveksling køyrde du? Var dette perfekt, eller skulle du gjerne hatt lågare og/eller høgare gir?

Kjørte 38 foran og 10-44 force bak. Det gikk helt greit, men mullet med 10-50 (52) bak og 40 foran ville kanskje vært optimalt. Få partier hvor man trør ut og det er noe grunn til å fortsette å pushe på et så langt ritt. 

[Sepeda]

Og med dette har @Folebjor også sikret seg plass i den eksklusive klubben med grønn edelsten for Imponerende innhold!