The Bright Midnight 2024

[Oddefa]

Oppsummering/rapport BM 24 del 3.

Dag 4. 

Var ett smart valg å sove over på Beitostølen og kl 03.30 er jeg på vei oppover mot Bygdin. Ingen andre på veien, lett regnvær så har på meg "alt" av klær siden en skal være i høyden en stund og det skal komme mye regn. Ok form på Bygdin og kan stå litt men stort sett må jeg sitte å tråkke. Men opp Valdresflya velger jeg å gå de bratteste delene. Ganske smertefult å tråkke tungt og må gjøre smarte valg for å komme meg i mål uten varige men.

Begynner å regne mye ned fra Flya men er varm nok. Ca ved Maurvangen tar jeg igjen Jose Quientero, fra Venezuela, men bosatt i Tyskland. Vi har syklet litt sammen tidligere på rittet og kommer til gjøre det frem til mål. Stort sett opplever jeg han som raskere en meg men ikke nå kl 5-6 på morgenen. Han sier han er trøtt og må sove litt (han startet også på Beitostølen, hvor han var før meg  i går da han også syklet forbi etter Tyin). Jeg viser vei til Randsverk og han legger seg under taket på hverandaen til kafen der. Mente det var åpent toalett/oppholdsrom der men her husket jeg feil. En "morsom" ting var at jeg ble jaget av ett reinsdyr med store horn rett før jeg tok igjen Jose, mulige derfor jeg tok han igjen he he. Usikker på om jeg drømte meg bort, men forstår at andre også ble jaget av denne Rudolfen så da drømte jeg ikke. Litt småtrøtt jeg også men finner ikke sted jeg vil ta en pause. Etter Lemonsjøen tar vi inn på en grusvei som går i ett Sæterområde. Var mye att og frem en periode om vi skulle sykle denne veien eller ikke (alternativet var asfalten ned Vågsvannet ala JR). Tenker det var ett godt valg, og at dette er en veldig fin vei som jeg gjerne sykler igjen. Men nå er jeg skikkelig umotivert, smerte i kneet og ville heller tatt asfalten. Går mye her. Men har sluttet å regne og nedkjøringen går fort mot Vågå.

Fint vær på Vågå  (overraskende skal det holde seg en god stund) og en baconpølse i brød på XY der, sammen med en tysker som kom ned rett etter meg. Deler litt erfaring og trivelig prat, ser ikke han igjen før i mål. Går "lett" over til Sel, får selskap av en som jeg syklet mye med første dagen, en hyggelig spanjol. Advarer han når vi skal ut på E6 at dette blir noen km med mye trafikk. Noe som stemte. Men ikke langt da. Holder eget tempo opp Høvringen, trenger ikke å gå nå, tar heller noen pauser med beina i asfalten mens jeg drikker + fyller flasker. En veldig fin klatring, veldig synd at det ikke er tilrettelagt med sykkelvei ved siden av E6 for det hadde gjort denne klatringen mye mer interessant for flere på 2 hjul. Ned fra Skogsætri går det fort og litt annet valg med kjerreveiavslutning i år sammenlignet med i fjor. Helt ok det. 

Veien mot Dovre har noen bratte kneiker og jeg begynner å bli trøtt. Kommer til en benk ved en park/museum og tenker den er fin til både en napp og litt mat. Legger meg ned og plutselig har jeg sovet en stund. Litt i ørske spiser jeg og der jaggu kommer Tor Henning og Paal fra Fagernes. Trodde de skulle være foran meg men de tok en lengre overnatting når de så det regnet masse. Opp Grimsdalen sykler jeg i eget tempo og da saktere en gutta fra Fagernes. Etter kort stund stopper Paal opp, og grunnen er noe så kjipt som eikebrudd. Tor Henning er litt lenger opp og jeg stopper og gir Paal nr til Justinas slik at han kan høre med han mht få fikset hjulsett på kort varsel.

Bein og kne føles fortsatt bra der jeg nærmer meg bommen til Grimsdalen og det mest plagsomme har vært fluer, veldig mye fluer. Men mulig har jeg tynt kneet for mye, stått og tråkket for mye. Nå kommer Jose opp også og vi sykler sammen ganske lenge og snakker, han har mange spørsmål om Norge, veldig fasinert av naturen og at det er så mange platåer, og ikke som alpene bratt opp og bratt ned. Når skal han inn i en av de fineste dalene/platåene i dette landet. Jeg stopper for å fylle drikke og sier på gjennsyn til Jose. Ned til bekken slår kneet seg helt vrang og jeg får den mest smertefulle opplevelsen til nå. Blir bekymret for hvordan dette blir videre, men er tålmodig og kommer forsiktig i gang igjen men tar nok halvtime før jeg kommer meg over toppen (og dette skjedde rett før toppen). Så kommer regnet. Mye regn. Og det skal ikke gi seg. 

Planen har vært å komme seg til mål uten å overnatte, sa til samboer som skulle hente meg at jeg kanskje er i mål rundt midnatt. Men skjønner nå at det er det bare å glemme de og stopper i øsende regnvær og ringer min bedre halvdel om at jeg ikke nok må overnatte i Alvdal. Både pga tidsbruk men også fordi jeg er sliten og kneet er plagsomt. Booker meg rom på Hotellet i Alvdal. Når jeg kommer til Folldalsveien så møter jeg Jose som har tatt ly i et lite skur i krysset Grimsdalen/Folldalsveien. Vi snakker litt om om overnatting, noe han heller ikke hadde tenkt. Vi begge er litt umotiverte, han snakker også om å droppe resten av turen og ta asfalten ned men ender med begge fortsetter og jeg tipser han om hotellet  i Alvdal.

Nå er det de siste 5 milene igjen til Alvdal. Selv om jeg ikke håpte det er det selvsagt samme trase som i fjor. Da var jeg opplagt, det var formiddag og oppholdsvær. Nå er jeg sliten, umotivert, kneet er smertefult, det er snart midnatt og det regner masse. Hadde det vært en eklere vei til Alvdal hadde jeg DNFet en plass her. For dette tar så lang tid. Og dette er mtb terreng selv om det er ok å sykle med 14 kg sykkel med 40 mm dekk med litt for mye luft så er det ikke noe komfor å hente. Og når en endelig kommer til toppen og det står 22 km til Alvdal så er det ikke bare straka veien og 700 hm ned til Alvdal. Nei da, vi skal ned steinrøys i flere km, og så skal vi faen meg opp igjen, og litt til opp. Her bannes det både lavt og høyt og vil beklage til de som har hørt meg, dvs 100 sauer, noen fastboende og det svenskene som vant teamklassen (de var litt bak og litt foran før de ble litt bak igjen pga noe mekanisk, de kom på hotellet rett etter meg). Veldig glad jeg har valgt hotell og de har mat der også så det var digg. Sovner fort.

Dag 5.

Biben hadde ikke tørket helt og jeg burde lagt den på  badegulvet som var varmt og ikke bare hengt de over. Men kommer meg på sykkelen og kjenner nå jeg er skikkelig sår på skinka, handler nok om de 22 milene harde milene i mye regn i går. Er såpass vondt at jeg ikke klare å sykle sittende (mao det motsatte som i går) så må finne en måte å ståtråkke uten at kneet slår seg vrang, heldigvis kneet bedre en dagen før. Kan sitte litt men da langt bak på settet. Okke som, dette er kjent terreng for meg, og det er "enkle" 8 mil. Jeg er sikker på å fullføre men har det ikke veldig gøy hvis jeg skal være ærlig. Par stk sykler forbi, og jeg sykler forbi  en uten at jeg gidder å tenke resultat. Men ut av Gammeldalen (motsatt vei som den sykles på TransØsterdalen dag 2) og da venter kun 1 mil på asfalt. 

Det var digg å komme i mål, mange gode samtaler med andre deltagere, både fra innland og utland, min samboer som sier til Justinas at "han" (dvs jeg) har sagt at dette var siste gang". Justinas sier " kommer nok på andre tanker om noen dager". He he er min vurdering par dager etterpå. Jeg er tross alt 54 år og antar (men ikke vet) at jeg er blant de eldste som deltar her (sitter noen med oversikt på det hadde det vært kult å sett det). Men som jeg skrev på Strava, "jeg er for gammel til dette azz". Eller er jeg det he he. 

Kom meg i mål på timen 4 døgn, noe jeg hadde vært veldig fornøyd med før start og er det også nå. Har ikke hatt fokus på plassering underveis eller sjekket dette, men har jo fått sms om det  fra venner/samboer og ser at jeg overpresterte første døgnet da jeg nok hadde årets beste dagsform. Tippet jeg kom til å bli litt over 30 plass og det stemte bra for ble nr 32. Fornøyd med det, sluttet som sagt å "jage" etter Galdesand og målet har vært å komme seg greit i mål uten at kneskaden ble verre, og at jeg skulle klare å holde motet opp mentalt og ikke minst også nyte naturen, veiene og ikke minst sosial kontakt med andre som var i samme ærend. Nå 3/4 døgn etterpå så tenker jeg at jeg gir meg godkjent på alt dette. Litt Meltdown før Vågå og ikke minst før Alvdal. Men det hører også med. Hadde jeg virkelig DNFet hvis muligheten "hadde bydd på det" ? Vet ikke. Kanskje. 

Kneet/kneene har vært ok disse dagene etterpå og føler jeg kjenner kroppen/leddene min godt + kjent hvordan tidligere  skader i kne er til  at det var forsvarlig å fullføre uten varig men. Men får se an når jeg begynner å sykle igjen siden dette også skjedde på Jotunheimen rundt. Virker å være sene/muskelproblem og ikke i leddet. Hadde vært ute å syklet i dag hvis ikke sår skinke, smører den vilt med zink salve.

Næring underveis: I fjor gikk leg sukkerlei dag 3. Gjorde ikke det i år, og har variert mellom fet mat, vanlig mat og sukkermat/godteri. Ikke gått matlei, bortsett fra siste morgen kanskje men fikk i meg mat da også. Føler ikke jeg har gått tom.

Sykkelen har vært strålende. Bremseklossene holdt akkurat, har sjekket kranklager og hjullager og smurt opp. Virker bra. Girene/AXS fungerte strålende. Batteri holdt hele turen uten å måtte bytte/lade. Imponert. Lyste rødt bakgir siste dagen. Conti Terra Speed 40 mm hadde jeg valgt igjen. Pumpet før start, ikke pumpet etterpå og fortsatt fine og harde nå 8 dager etter jeg pumpet de.

Til slutt: Fantastisk arrangement og masse ros til Justinas og gjengen hans. I år var det god del flere nordmenn en i fjor, som er kult. Anbefales for de som vurderer dette neste år. Det sosiale i rundt  er utrolig fint. Ja du sykler for det meste alene, men møter andre på spisesteder, overnattingsteder, pauser, veksler ord underveis. Mye mer sosialt en det man tror.

[Sun Flyer]

Heisann, jeg får ikke skrevet noe med det første for jeg er på seiltur og har ikke med it-utstyr med normalt tastatur. Men jeg mekket noen reels på instagram som gir et lite inntrykk av hvordan det var.

1.

https://www.instagram.com/reel/C9lNoSlIMuk/?igsh=aW1qZWVpbDdqZzM2

2.

https://www.instagram.com/reel/C9lRQe6oedU/?igsh=b3M3YmdzMzBxbnVq

3.

https://www.instagram.com/reel/C9p1I_wsRuE/?igsh=eWVrMml2eW45azN2

Referat får komme senere.

V

[HenrikG]

Jeg sjekka lister over fullførte, det er 8 stk som har fullført begge utgavene:

 

Anders Dy Urset

Henrik Grytbakk

Hristos Fleturis

Mindaugas Sujeta

Mindaugas Urbontaitis

Odd Erik Farstad

Paulius Budrikis

Paulius Kaminskas

[Oddefa]

HenrikG skrev (8 timer siden):

Jeg sjekka lister over fullførte, det er 8 stk som har fullført begge utgavene:

 

Anders Dy Urset

Henrik Grytbakk

 

Hristos Fleturis

Mindaugas Sujeta

Mindaugas Urbontaitis

Odd Erik Farstad

Paulius Budrikis

Paulius Kaminskas

Ok, bra sjekket Henrik. Blir det en tredje gang på deg eller for tidlig å si noe om ? Var nok siste min, mest pga jeg måte bruke av felles ferieperiode med samboer og blir litt litt egoistisk å"ødelegge" for evt ferieplaner 3 år på rad. Hvis det blir Mother North neste år (til samme tid som i år) blir nok det vurdert i stedet. Kan selvsagt snu på det for merker jeg har blitt veldig glad i opplegget og utfordringen rundt BM og ikke minst etter å gjort det 2 ganger funnet litt ut av hvordan jeg best mulig kan gjennomføre dette (og tenker da ikke nødvendigvis bare resultat men like mye opplevelsen og den følsesmessige delen rundt turen).

[HenrikG]

Det frister absolutt å gjøre dette flere ganger ja, men det er ukurant at det foregår midt i fellesferien/barnehageferien.

Mulig det blir Mother North i stedet.

[Sun Flyer]

Sent men godt (?)

BM 2024 - referatet

Prolog

Tolga er latterlig usentralt. Spesielt tydelig blir det om man f.eks bor i Bergensområdet og skal komme seg dit uten bil på en praktisk måte. For min del ble det dermed natt-tog til Oslo og å sykle derfra for å få et lite skippertak på formen. Skippertak siden jeg hadde brukt en uke på å seile en båt fra Trondheim til Askøy og dermed var kommet litt ut av den fine stimen jeg var i formmessig.

Selvfølgelig var det ikke ledig sovekupè på toget, så jeg måtte sitte i en vanlig stol. Det ble veldig lite søvn. Når jeg kom fram viste det seg at dette var meldt som den våteste dagen på Østlandet til nå denne sommeren. Fare for flom. Det var rundt 10 grader og lett motvind hele dagen. Jeg derfor testet mine nyimpregnerte regnklær som viste seg å ikke holde helt tett. Jeg pleier alltid å utstyre sykkelen med skjermer, men for dette eventet bestemte jeg meg for å kjøre uten. Feil valg! Så litt utenfor Elverum måtte jeg rett og slett kapitulere og tok inn på det ikke spesielt jålete motellet Myklegard.

Status var at alt var vått. Jeg hadde valg å bruke en veske som jeg liker veldig godt i hverdagen. Men at den var så langt unna vanntett var egentlig nytt for meg... Både sykkelen og jeg selv fikk oss en skikkelig dusj. Morgenen etter så det hedigvis mye bedre ut. Vinden hadde snudd og det var på vei til å bli tørt. Jeg valgte enkleste vei oppover; østsiden av Glomma, Rena og så Rendalen. Videre FV30 til Tynset. Veldig effektivt men dritkjedelig. Jeg ble litt sjokkert over hvor vått og kaldt det var i går, så dermed gikk jeg på sportoutlet'en på Tynset og kjøpte en billig dunjakke. Den het noe med Lars Monsen så den burde være varm nok. Dessverre lot den seg ikke pakke like kompakt som de mer hippe merkene, men jeg klarte å kna den nedi vesken uten mer banning enn nødvendig. Her investerte jeg også i en blåtannhøyttaler siden jeg hadde glemt ladekabelen til headsettet mitt....

På Tolga hadde arrangøren (Justinas Leveika) ordnet med rimelig overnatting på klubbhuset til idrettslaget. Det fungerte også som basecamp for hele greia. Jeg sliter litt med å sove på sånne steder så for å sikre meg ordentlig hvile leide jeg en gammel, slitt campinghytte hos Sætersegga Camping. Det var ca 800m unna basecamp.

Så dro jeg en tur til den lokale sykkelbutikken; Sykkelmekka Tolga; for å få sett over bremsene som var begynt å skrape. Det ble rengjøring, lufting og nye klosser. Jøss, jeg visste ikke at de skulle være sååå gode 🙂

Neste dag var det social ride med noen av de andre deltagerne. Veldig internasjonalt miljø. En fra Sveits, en fra Colorado, og en tysker. God stemning! Kake på Røros.

Dagen etter begynte det å fylles opp. Brukte mest tid på å sosialisere med de andre. Meget hyggelig; både norske deltagere som jeg kjente fra før, nye fjes og utlendinger som var i Norge for første gang. Hyggelig å treffe Phillip Kaspersen, Odd Erik Farstad og Henrik Grytbakk som også var her i fjor. Da ble det dnf på meg og målet i år var både å fullføre men også å føle at jeg fikk til mer av det jeg prøvde på. Har egentlig ikke følt at jeg har gjort ting «riktig» siden nc4000 i 2022. Før jeg la meg handlet jeg masse mat og brukte en time på å smøre skiver og få alt på plass i veskene. Tanken er at jeg ikke skal være nødt til å stoppe for å kjøpe mat det første døgnet. Sykkelen ble selvfølgelig tyngre enn forventet. Men mye av vekten var mat.

Dag 1 og 2

Lørdagen kom og det var start klokka 10. Været var truende men skulle være opplett de første timene ihvertfall. Som i fjor var det kjempestemning på startlinjen. Bright Midnight er fremdeles det eventet som har hatt best atmosfære av alle jeg har vært på.

(Bilde tatt av Nils Laegner)

Meningen min var å starte litt hardere enn før. Men med såpass tung sykkel hadde jeg ingen mulighet til å følge tetgruppen. Det knekker oppover mot Vingelen med en gang og feltet strekkes bra ut. Jeg holder veldig bra fart på flatene. Tar det litt roligere oppover. Nedover er jeg pysete. De drevne folkene bomber ned bakkene som om det er asfalt. Så kommer også partier med knot; der er jeg også ganske svak. Men det er mye fine veier òg, så alt i alt blir det ikke så verst. Når vi kommer til den første skikkelige elvekryssingen passerer jeg ca 10 stykker, for jeg gidder ikke å prøve å ta av meg på beina eller lignende. Man blir straks klissvåt uansett; ingen grunn til å dille med sånt. Videre kommer et gåparti før man får et langt strekk med virkelig fine veier.

 

Her plukker jeg meg opp noen plasser. Så går veien over i knot igjen og man må krysse nok en elv. Jeg taper noen plasser. Og så klatrer vi oppover til ca 1200moh før vi stuper nedover mot Oppdal. Nå har det begynt å hølje ned. Og oljegrusen blir fort mettet av vann, så dette blir ikke pent. Jeg tar det med ro og blir forbikjørt av mange nedover. Nede i sentrum stopper jeg på første bensinstasjon, tar på meg både ull og regntøy, kjøper en pølse før jeg setter i gang igjen. Det var passelig effektivt. Nå skal vi oppover til Dindalsvegen og der får vi rutens mest irriterende hike-a-bike. Først er det et litt teknisk parti med noen små elvekryssinger som man stort sett kan ta på sykkelen. Der oppdager jeg at fremgiret mitt ikke kommer seg opp på storeskiven. Det gjør ikke så fryktelig mye akkurat her, så jeg utsetter å se videre på det. Gåpartiet er en blanding av å leie sykkelen men også noe bæring der man virkelig må passe på for å unngå å ødelegge noe. Varer i ca 4 km langs storevannet før det gradvis blir noe mer brukende og de som er flinke kan sykle den siste kilometeren. Jeg er ikke der... Jeg mister ca ti plasseringer på hele denne delen.

Men nå skal vi nedover til Gjøra. Jeg får ikke til fremgiret og må stramme wiren ganske mye for at det skal være mulig å komme seg på storeskiva. Og det trengs nå. Jeg triller helt ned til Gjøra før jeg fikser det. Men nå vil ikke giret ned på lilleskiva med mindre jeg dytter i det. Uansett kan jeg kjøre til Sunndaløra på storeskiva, så da spises milene dit ganske effektivt. Når jeg kommer dit sitter det mange syklister på bensinstasjonen. Jeg bestiller meg varm mat, men betjeningen nekter fordi de skal stenge om et kvarter. Så da tar jeg en sjokolade og to cola med meg og fortsetter. Egentlig like greit. Nå er det opplett og det gjelder å benytte seg av såpass greit vær. Jeg bytter til rute nr 2 på gps'en og starter ny tur med en gang. Så da tok jeg igjen alle de som passerte meg for litt siden. Nå venter Aursjøvegen som er et høydepunkt. Innover dalen kan jeg fremdeles bruke storeskiva, men et sted må jeg gire ned. Det funker ikke så jeg stopper for å dytte det ned. Så er det flatere igjen. Men etterhvert starter selve klatringen og jeg får girt ned ved å gi det et velrettet kakk med foten. Oppover går det sakte men greit. Det må spises samtidig ellers går dette galt. Har en følelse av at de bak meg haler innpå. Men det viser seg at også de tar det rolig. Oppe på flaten går det fint og når jeg passerer Aursjøhytta spiser jeg meg forbi noen flere. Det er faktisk mulig å svinge feil når demningen er ferdig, men jeg retter meg inn. Derfra er det småkupert til nedstigningen begynner. Jeg passerer en fyr som har punktering og må inn med slange. Han passerer meg igjen når den tekniske nedoverbakken begynner.... Vel nede kommer vi etterhvert til Eikesdalen. Der er det campinghytter og jeg føler meg sliten. Finner en ledig og slenger meg nedpå. Bruker nok halvannen time, men får ikke sove. Så da blir det bare å fortsette utover langs vannet. Dette er ikke akkurat sentrale strøk. Heldigvis er det fremdeles mat igjen og jeg får i meg litt energi før Visdalsheia som er 500 meter opp (og ned igjen).

Nede i Vistdal vet jeg at det er et offentlig toalett like ved Coop'en. Man setter pris på en real dotur og tannpuss på en dag som denne.

Utover fjorden er den min type terreng. Fin vei og litt småkupèrt. Jeg får farten opp og ser fremover mot Åfarnes der butikken skal være åpen. For nå er jeg tom for ordentlig mat. Bare snop og vann igjen. Det er en døgnåpen butikk på Mittet. Men jeg vil ha en ordentlig som kanskje har ferske bakervarer. I følge google er butikken i Åfarnes åpen, men neida. En time til.. Så da må det rasjoneres på sjokoladen og det er bare å gå for Åndalsnes. Det går fint an å utsette en bonk ved å kjøre billig og spise snop. Så Åndalsnes kommer etterhvert fram. Ser en sykkel utenfor bensinstasjonen og det viser seg å være Odd Erik. Han har booket rom allerede for kvelden på Galdesand. 195 km lengre fremme. Det høres smart ut, så jeg gjør det samme. Det føles riktig å ha et mål for dagen, for jeg klarer neppe to netter uten søvn.

På stasjonen kjøper jeg varm mat og etpar baguetter, samt cola ogdi..

I det jeg drar videre kommer det noen regndråper og snart høljer det ned. Litt overraskende for det er ikke meldt. Det blir dermed å skifte til regntøy som jo tar litt tid. Veien videre er innover forbi trollstigen camping, men vi får ikke sykle den, så det har kommet ny rute som går opp E136 til Bjorli. Dette er kjedelig fordi det er varierende motbakke som funker dårlig med mitt framgir og det faktum at det er ganske kjedelig å sykle en så trafikkert vei. Regnet går over og nå tar det like lang tid å få av seg klærne. Det er på vei til å bli varmt igjen...

Men en positiv ting er at fremgiret faktisk begynner å gå seg til igjen. Når jeg kommer til Bjorli fungerer det ok igjen.

Etter å ha syklet igjennom en natt skjer det av og til neste dag at jeg begynner å gjøre uforklarlige tabber. På Bjorli begynner det.

Først dropper jeg bensinstasjonen og drar på matbutikken i stedet for å spare penger og unngå kø. Men matbutikken er kjempestor, har for mange hyller og jeg bruker lang tid på å finne det jeg vil ha. Samt at de har elendig utvalg av bakervarer. Dessuten har de ikke toalett som fører meg tilbake til bensinstasjonen der jeg uansett må kjøpe noe for å låne doen. Det er kø foran kassa OG foran doen. Jeg haster videre uten å sjekke trackingen, her skjer nok en tabbe. Jeg har tydeligvis ikke lastet inn nyeste utgave av ruten på gps'en. Så jeg ender med å sykle feil og oppdager det ikke før en time senere når jeg får meldinger fra folk. Det ender med at jeg får tidsstraff, for min vei var tydeligvis raskere den som de andre tok. Bakfra kommer det folk som egentlig er langt foran meg. Veldig irriterende. Men det er det bare å glemme for nå skal vi sloss mot vind og et fjell. Fra Lesja skal vi krysse et fjell for å komme til Vågå på andre siden. Og nå begynner det virkelig å røyne på. Progresjonen er sakte og det er demotiverende motvind hele veien som gjør at jeg bare tidvis klarer å nyte hvor fint det er her. Men utpå ettermiddagen stuper jeg omsider jeg ned til Vågå. Passerer Violette Neza fra Rwanda på veien ned. Hun ser litt forvirret ut. Violette er egentlig langt foran meg, så jeg føler meg som en juksemaker. I Rwanda gjør hun en viktig jobb med å lære jenter å sykle. Har også startet et eget damesykkellag der. Hun hadde ikke med seg sykkel til Norge og låner av Justinas. Sterk! Her er Violetta på gårdagens elvekryssing.

(foto: Nils Laegner)

Det viser seg også at jeg er foran Odd Erik igjen pga feilkjøringen. Det blir et stopp på bensinstasjonen der det allerede er flere syklister. En pølse gjør underverker òg.

Så da er jeg klar for dagens siste etappe som først går til Lom og så videre opp til Galtesand. Jeg har jo syklet Jotunheimen rundt, så dette blir piece of cake. Men så viser det seg at ruten går på nordsiden av vannet der det er en vei med litt asfalt og litt grus. Den er litt kupert men ikke veldig slitsomt, så dette er greit. Fra Lom har Justinas funnet veier som holder oss lengst mulig borte fra sognefjellsveien. Så det er også litt tregere. Men nå er sengen i sikte og i halvtitiden er jeg faktisk der. Først blir det en tur på den selvbetjente butikken. Kjøper et ferdigoppskåret brød, rekeost og salt skinke. Så lager jeg blingser av dette til i morgen. Rommet har lav standard. Det er felles dusj på gangen. Rommet mangler håndkle. Jeg driter i det, dusjer og går dryppende våt tilbake til rommet og fikser maten før jeg legger meg for fire timer søvn. Vasker også shortsen. Der har jeg en å bytte til, så det gjør ingenting at denne ikke tørker. Før jeg sovner ser jeg Odd Erik og Violette også kommer til samme sted.

Dag 3

Alarmen ringer halv fire, men den blir kvart over før jeg er ute på veien igjen. Her er det forbedringspotensiale.

Jeg kommer meg uansett videre oppover mot sognefjellet. Dette skal jo være ganske straight som jeg husker det fra JR? Neida, Justinas har funnet en annen vei opp 🙂

Bare rett oppi der tar man av til høyre og passerer noe som heter Runningsgrende. Veien heter Beverdalsvegen og blir snart en grusvei. Den blir dårligere og dårligere får den setter i gang noen skikkelige, bratte svinger over en bro og til slutt munner ut i sognefjellsvegen igjen. Artig, men slitsomt.

 

Der møter jeg plutselig Violette som er ganske forvirret. «My phone stopped working. I don't know why.. So now I only have the Garmin. Is this the right way?». Jeg forklarer at vi skal videre på hovedveien. Hun har glemt å ta av Bøverdalsvegen og syklet hovedveien opp hit. Så har Garmin satt i gang en omrouting som bare forvirrer. Hun får tidsstraff senere, ingen grunn til å stresse. Vi sykler litt sammen videre, men når det blir bratt forsvinner hun fra meg. Jeg må også fylle vannflaskene i en elv.

Været er bra, det er blå himmel selv om solen ennå ikke har vist seg. Det betyr at sognefjellet er kaldt. Så det blir bare en kjapt bilde her. Det er dagens første av flere fjell. Der oppe ser jeg Violette i det fjerne og setter litt fart på. Tar henne igjen like før det går nedover mot Fortun. God stemning men kaldt!

 

Det er godt å komme nedover til Fortun, men da skal vi oppover igjen over tindevegen til Øvre Årdal. Jeg tar en liten stopp for litt mat før bakken og blir tatt igjen av Violette og Paul Ogier. Paul bor i Åndalsnes der han jobber med lykter. Sjekk ut How Moonlight Employees Get More Time Off? - Out Of Office diary. (moonlightmountaingear.com)

Paul flyr nærmest oppover mens Violette virker å ha fått det litt. Tindeveien har jo egentlig to flater. På den første tar jeg henne igjen. Hun klager over knevondt og spør om det er apotek i Øvre Årdal. Syns synd på henne.

Men jeg må videre, så da blir det litt nedover før man klatrer opp til høyeste punktet. Dagens andre fjellovergang. Nedkjøringen er bratt og bremseklossene får kjørt seg. Men ned kommer jeg og stopper raskt utenfor en matbutikk. Jeg har jo ikke lært, dette er en kjempestor Coop og det tar lang tid å finne det jeg vil ha. Men det ordner seg og jeg spiser litt. Så kommer Violette. Hun må skifte bremseklosser og går inn på sport1 som ligger like ved. De har aldri sett et sram force-gruppesett før og tør ikke. Violette har ikke med seg egen sykkel og har fått låne Justinas' sponsede Trek. Den er altfor stor for henne og det kan nok være årsaken til kneproblemene. Jeg ringer først Sveinung og spør om det er noe spesielt med sram klosser. Det er det ikke. Så setter jeg i gang med å skifte. Men jeg får ikke til å presse stemplene skikkelig ut. Ringer Justinas og spør om å få lov til å bruke noe av metall. Det skal man jo egentlig ikke gjøre. «Gjør det som trengs!» Så da er jeg litt mindre høflig og mye mer bestemt så da ordner det seg.

Det går en time her med alt, så når vi kommer oss avgårde er det mange som har tatt oss igjen. Jeg sykler oppover tusenmeteren først med Odd Erik og så litt alene før jeg kommer opp og tar igjen Violette og en fyr som heter Ruben Verherst. Så sykler vi tunnelveien mot Tyinvannet. Den er spektakulær og et høydepunkt.

Når vi kommer innpå asfalten igjen er det motvind. Men jeg har bra bein og sykler rett fra begge to. Det er et stykke til Tyinkrysset og jeg føler jeg fortjener en burger der. Dessverre somler de veldig med maten. Dermed tar de meg igjen. Violette stopper ikke, mens Ruben stopper på jokerbutikken. Neste mulighet for å kjøpe mat er ikke før Beitostølen, så det er greit å ha litt med videre. Jeg har mer igjen av matpakken. Nå kommer noen lette mil ned til Vangsmjøse. Der kjører vi grusveien på nordsiden og følger en kurant vei. Der tar jeg igjen Violette nok en gang.. Vi prater litt før jeg sykler fra henne. Plutselig går løypen til venstre inn i Slettefjellsvegen. Jeg aner fred og ingen fare, men den knekker fort til, oppover. Dette blir dagens fjerde fjellovergang og kanskje den hardeste. Det er grus hele veien og noen skikkelig bratte partier. Toppen er på ca 1100moh. Jeg må gå noe av det. Regner gjør det også. Det er vanskelig å få i seg næring når det er såpass bratt på et sånt underlag. Stopper ved en seter og finner litt mat. Blir da overfalt av de lokale geitene som prøver å spise sykkelen min. Det er bare å komme seg avgårde..

Omsider er jeg over toppen og kan trille ned mot Beito. Jeg trodde jo at nå var jeg straks på Beitostølen, men neida, det er litt oppover igjen. Til slutt er jeg der og Spar-butikken er åpen. Der er min favorittmatkjede på sykkeltur, for de har disse varme burgerne. Nå var det også ganske sent på dagen så den varme maten var på tilbud. Jeg kjøper tre burgere og tenker at det er mer å finne senere. (men det er det jo ikke) Akkurat når jeg skal dra kommer Violette. Veldig godt å se at hun har overlevd. Hun jakter smertestillende til kneet. Vi prater litt og jeg får en klem.

Folkene man møter på ultraritt er noe av det beste ved å delta. Violette er en skikkelig ildsjel innenfor sykling i Rwanda. Sjekk Neza Violette (@nezaviolette) • Instagram-bilder og -videoer .

Kanskje Race Around Rwanda er noe man bør delta på? «I work as a cyclingguide. I can show you around.»

Klatringen over valdresflya går kjempefint, Barneskirenn i forhold til de andre jeg har vært på i dag. Men det er skikkelig drittvær og iskaldt der oppe. Jeg gjør egentlig en tabbe ved å stoppe på den berømte doen for å laste opp en ny rute på gps'en. Begge nekter å reagere riktig i touchskjermen pga fukt og når jeg får tørket dem viser det seg at det er umulig uten dekning på telefonen. Garmin Connect nekter da å starte. Så jeg sløser vekk masse tid uten å få gjort det jeg skal. Nå er jeg skikkelig kald og skal trille ned mot randsverk. Det høljer fremdeles ned og jeg skjelver så mye at sykkelen ikke går rett fram. Jeg bare gir bånn gass, reiser meg og trår hver gang det er mulig. Ifølge strava er jeg raskere ned nå enn på JR i fjor. Som ved et under kommer det tørr asfalt etter 15 minutt. Jeg begynner å føle meg som et menneske og finner et sted med dekning for å skifte til den riktige ruten. Her er det egentlig ganske kjedelig. Husker det også fra JR. Nok en gang viser det seg å være avvik på den ruten som jeg har på gps'en og den som viser på trackingen. For ved Lemonsjøen skal vi ta av på en grusveg til høyre. Det blir litt stress å finne den. Men det går. Nå er det begynt å dryppe her òg. Så det blir ikke akkurat noen Bright Midnight.

Jeg blir trøtt og irriterer meg over at ruten ikke er på gps'en. Det går endel tid med til å finne en våt telefon og sjekke med trackingkartet hver gang det går en vei til siden for å se om jeg skal svinge. Legg til trøttheten så blir det ingen bra kombinasjon. Ting tar tid. Men etterhvert kommer jeg ned igjen til Vågå for andre gang. Her er det jo campinghytter, men det er drøssevis av syklister her fra før så jeg gidder ikke å prøve å finne noe ledig. De som er her nå er de som bruker mye lenger tid og ikke er halvveis ennå. Jeg trenger å sove og tar en tur innom en stengt bensinstasjon. Men det er for tidlig på kvelden og litt bråk, så det ender med å fortsette mot et sted som heter Sel. Nå er jeg sliten. Det går i krabbefart oppover en bakke. Fra toppen blir det fart igjen og skikkelig kaldt. I Sel er det en kirke. På parkeringen nedenfor står det mange bobiler og det er også et toalett her. Jeg bestemmer meg for å overnatte på det toalettet. Slenger meg ned på gulvet med klær på og sover halvannen time. Får også ladet opp telefonen og gps'en sånn at jeg vet de holder resten av turen.

Dag 4

I firetiden er jeg avgårde igjen. Har da fått i meg en blings og drukket litt vann. Løypen går en kilometer opp E6 før den svinger av mot Høvringen. Kroppen er tung, vanskelig å komme skikkelig i gang. Jeg var foran Paul igjen når jeg stoppet i går, men han er nå en godt stykke foran. Ser neppe han igjen. Veien oppover er bratt og det går langsomt. Og mye regn. Det er ikke meldt om opphold noen gang denne dagen. Humøret er ikke det beste.

Når jeg etterhvert kommer opp, tenker hodet mitt at det er kjapt og greit ned igjen. Men der tar jeg feil. Det er litt knoting mellom hyttefelt og langsom progresjon før man kommer til ny grusveg som går ned i dalen igjen. Nesten alt blir en negativ overraskelse. Jeg håper å finne et sted å kjøpe en Cola og noe ferskt bakverk eller lignende. Men langs løypa er det ingenting. Dette er den såkalte solsidegvegen på østsiden av gudbrandsdalen. Lite sol her i dag. Kjedelig men får på noe musikk på høyttaleren som jeg har glemt å lade opp. Etterhvert knekker det oppover mot Grimsdalen. Lang stigning.. Høyttaleren gir seg. Jeg kobler den til lading via dynamolykten, men det gir for lite strøm i klatremodus. Jeg er også to vor vann igjen. Det er bekker i massevis her, men masse sau og kyr langs veien gjør at jeg ikke fyller før jeg kommer lengre opp.

Etterhvert flater det ut og jeg begynner på den forholdsvis berømte grimsdalsvegen. Veien går over i grus og stigningen reduseres til 1-2 prosent. Til gjengjeld kommer det motvind som gjør at jeg slipper å oppleve at farten går særlig opp..

Det er sikkert veldig pent her. Men det gjør lite med meg. Sikten kunne også vært bedre. Paul som er 2 timer foran meg fant faktisk en kafè her sa han etterpå. Det gjør ikke jeg, så jeg lever fremdeles på rester fra i går. Når toppen nås får jeg se det berømte utkikkspunktet. Det hjelper noe på humøret. Farten øker og høyttaleren får seg litt lading 🙂

Videre går det ganske greit en stund mot Atnaveien. Jeg får fylt enda mer vann og får i meg mer snop. Håper det er en butikk når jeg kommer til Atndalsvegen. Men passerer ihvertfall siste sjekkpunktet. Jeg har tatt mye inn på Paul og håper å kunne fortsette den gode trenden. Men det viser seg at grunnen er at han hvilte endel på en kafè lengre oppe. I Atndalsvegen er det ingenting og snart går løypen ut av vegen og inn på noe slags mellomting mellom sti og skogsvei. I begynnelsen er det ikke mulig for meg å sykle, men etterhvert kommer det seg litt. Uansett så er dette rimelig krevende terreng. Jeg er sulten og energitom. Ser på trackingen at de bak nærmer seg. Paul forsvinner raskt. Innimellom er det fine partier som jeg klarer bra, men når det knekker skikkelig oppover samtidig som veien er dårlig må jeg gå en del.

Ikke bare pga veikvaliteten, men jeg er egentlig tom for krefter. Det nærmer seg ettermiddag og sist matbutikk var i går på Beitostølen. Stigningen går over en «vei» som heter Reinslivegen der det ligger en hytte/seter på toppen som er 1035moh. I begynnelsen når den knekker nedover består den av store steiner som jeg ikke tør å sykle. Jeg kunne prøvd, men det er ikke mobildekning og hvis man faller og knekker en fot eller en skulder er ikke dette det beste stedet å vente på hjelp.

Men det kommer seg og snart er jeg på greie grusveier. Mye kebab-råstoff her (sau). Så begynner nedoverbakkene mot Alvdal (505 moh). Her møter jeg kamerabilen. De spør om jeg har sett Bianca. Bianca er tydeligvis rett bak meg. Hun har disponert dette bedre og er også teknisk dyktigere enn meg. Jeg gasser litt på, men tar feil i en sving og dermed suser hun forbi. Vi triller sammen nedover mot Alvdal. Jeg sier at det har vært tomt for mat en stund. Hun drar opp en halvspist burger fra Sparbutikken på Beitostølen. Ekkel sak, men for meg er det en delikatesse. Jeg tar imot og trykker den i trynet mens kamerateamet filmer... Trynet mitt er dekket av grus, så det knaser når jeg tygger. Men mat er mat...

 

(foto: Nils Laegner)

I Alvdal velger vi hver vår bensinstasjon. Jeg laster opp etpar baguetter og vi treffes igjen på siste strekket. Her måtte vi òg skifte til den siste gpx'en. Det er bare 7 mil igjen. Mindre enn en stk Birken. Det går fint på to baguetter og to cola?

Vi sykler sammen opp de første bakkene og jeg får filmet litt med telefonen. Hyggelig å prates.

Noe av det beste med å delta på Ultradistanser er alle de hyggelige folkene man treffer. Både før start og under rittet. De jeg har pratet mest med er Violette, Odd Erik, Paul og nå Bianca. Hun kan fortelle at dette er hennes første ultra. «And I have two bottles of wiiiiine at basecamp and now I'm fuckin' not stopping, cause I'm going to drink one of them tonight»

Så spør jeg hvorfor hun meldte seg på. «When bikepacking with my friends they like to sit for hours and look into the campfire. That kind of shit just doesn't do it for me. I just wanna ride more!»

Ærlig sagt!

 

Like etterpå skal jeg spise den ene baguetten. Det går ikke så bra, den går i bakken og jeg stopper og kaster den til sauene. Nå må jeg bruke en god del krefter på å hente Bianca samtidig som jeg heller spiser noe gamle sjokoladegreier. Når jeg ser ryggen hennes kommer vi til en vei; Brannvålsveien. Her tar Bianca til venstre mens min Garmin sier vi skal til høyre. Dum som jeg er stoler jeg på min Garmin. Men også her viser det seg at jeg ikke har den nyeste versjonen av ruten. Vel, jeg følger pilen min uansett til en grind. Der står jeg og venter på Bianca som jo må ha svingt feil? Hun kommer ikke, så da tar jeg telefonen og ser at det er hun som er på riktig sted. Stropper den fast i bøylene og prøver å finne rett vei ved hjelp av trackingkartet. Dette går ikke så bra for det er regndråper på skjermen. Kommer inn på riktig vei. Som er en sti. Dermed humper det såpass mye at telefonen blir forvirret og skjermen kan ikke stå på. Her er det et nettverk av morsomme stier som ikke er så morsomme når man ikke helt vet om man er på rett vei. Men får knotet meg rett. Stien ender på Tylldalsveien der garmin'en finner ut at jeg er på riktig vei igjen. Jeg tar et overblikk på trackingen og ser at nå stemmer min gamle gpx med den nye, så da kan telefonen hvile. Resten her er ganske streit. Men nå har Bianca fått alt for stort forsprang til at det er mulig å hente henne inn.

Ruten videre går via Aumdalsveien (grus) og munner ut i Brydalsveien (asfalt) som følges et stykke til Gammeldalen. Denne er grus igjen. Nå høljer det skikkelig ned. Etter noen svinger i nedoverbakke ender man i Teldalsveien som går helt til Tolga. Her får jeg teften av mål og kjører så hardt jeg kan. Klokker inn på 81 timer og 37 minutt som er 40 min bak Bianca. Er fornøyd til tross for at veldig mye ikke gikk som det skulle. Det er utstyr som ikke fungerte, girproblemer, navigasjonstrøbbel og feilberegning av matkjøp. Navigasjonstrøbbelet er egentlig bare flaut.

Likevel gikk det ikke så verst. Så kanskje man skulle fornyet utstyret og tenkt litt mer lettvekt og forsøke seg på en topp ti plassering en gang?

En ting som gikk veldig bra var dekkene i slangeløst oppsett. Det er første gang for meg og det fungerte perfekt. Kanskje jeg skal prøve det også på landeveien?

En annen ting; jeg var veldig glad for at grx-giret har clutch. Ingen kjededropp. Men når jeg kommer hjem ser jeg at clutchen ikke var aktivert på hele turen 🙂

[Gew88]

Fantastisk rapport!

[oddarne74]

@Sun Flyer takk for en fantastisk bra rapport! Blir jo rent inspirert her jeg sitter.

[HenrikG]

Sepeda skrev (På 21.7.2024 den 8.42):

Anerkjennelse og ekstrapoeng også til @HenrikG som er kandidat til videre påskjønnelse 🙂👍

Jeg jobber også med en rapport, men tør ikke love når/om den kommer 🙂

I mellomtiden vil jeg påstå at det å fullføre et ritt som dette slett ikke er så uoppnålig som det kanskje kan virke som. 
Timelimit var 6,5 døgn, dette gir 7 dagsetapper á 16mil/2800hm. Hvis man snitter 16kmt holder det med 10t effektiv sykling hver dag.
Det høres kanskje mye ut, men husk at man sykler veldig rolig, og at det er 14timer igjen av døgnet. Da kan man sove komfortabelt i seng, spise hotellfrokost, og ta middagspause midt på dagen.

I fjor fulgte jeg denne oppskriften og fikk en veldig fin førstegangsopplevelse.

I år valgte jeg fortsatt innendørs overnatting i seng, men jeg kutta søvn til 5t hver natt, og var i tillegg mye mer effektiv på sykkelen. Resultatet var at jeg kutta 26 timer av fjorårstida til tross for lengre og hardere løype i år. Alt dette uten at det gikk ut over trivselen underveis, jeg kosa meg hele veien.

Nå er jeg  hekta, så hvis jeg får lov av kona blir det deltakelse neste år også 🙂

[Oddefa]

Fantastisk bra skrevet Viggo, og ikke minst de videoene og bildene får meg til å mimre tilbake. Er interessant med bakgrunnhistorien  til Violette Neza også. Tenkte at den sykkelen virket stor for henne men var ikke klar over at hun lånte den av Justinas. Sterk, tøff og hyggelig ung dame dette. Glad jeg fikk stoppet henne fra å sykle opp Juvass og sørge for at hun fikk seg overnatting på Galdesand. 

[Sun Flyer]

Ja, det var bra du stoppet henne. Tror det er den dyreste sykkelen jeg har vært så hardhendt med 🙂

[Sepeda]

Siden han allerede er Superstjerne, belønnet vi @Sun Flyer med Imponerende innhold for rapporten!

Veldig artig, mye gjenkjennelig, enda mer jeg har lyst til å kommentere, men...

Sun Flyer skrev (På 7.8.2024 den 22.34):

En ting som gikk veldig bra var dekkene i slangeløst oppsett. Det er første gang for meg og det fungerte perfekt. Kanskje jeg skal prøve det også på landeveien?

...jeg skal sitte helt stille og ikke si et ord.

🤫