SindreSA

Grenland Sykkelklubb arrangerer gravel/terreng/elsykkel ritt/trening 14.sept. https://live.eqtiming.com/73439#dashboard https://www.grenlandsk.no/styggmannen/ Velg mellom 1 eller 2 runder 25/45km. pris - 100kr

Yes - om man bare noen gang kom i god nok form til å kvalifisere seg.

Årets løype. https://ridewithgps.com/routes/47993259

Jeg har stått utenfor sykkelklubb fellesskapet i noen år nå - litt pga flytting mellom landsdeler og mye pga fokuset jeg har opplevd i klubblivet. Når klubbens målsetting ofte er knyttet opp mot Styrkeprøven, Lillehammer - Oslo, Birken eller andre enkeltritt, har jeg rett og slett ikke sett noe poeng i å være klubbrytter. Så forumfolk, hvorfor skal jeg evt melde meg inn i en klubb? For ordens skyld - er bosatt i Oslo-området.

Antall påmeldte er pr nu, underkant av 200stk på 160km underkant av 50stk på 80km

Trondheim Oslo Grus Vinteren byr på så mangt for de som er glad i sykling. Timesvis på rulla i kjellern, vintersykling i marka, og titalls timer i Google Maps med turplanlegging. De fleste turplanene ser aldri dagens lys, men noen få utvalgte ruter gjør nettopp det. Trondheim - Oslo. For mange sykkelinteresserte mest kjent for rullekjøring, gamping og livsfarlige bobiler en langhelg i juni. Den store Styrkeprøven. EnTur - billett for både rytter og maskin er i boks. Alt mas og stress på Gardermoen styrer jeg pent unna. Om alt går etter planen, går jeg av toget på Trondheim Sentralstasjon i morgen tidlig. I overkant av 7 timer etter at jeg trillet ned til Oslo S. Min perfekte måte å reise på. Trønderhovedstaden hadde ryddet bort alle skyer - funnet frem 12 grader til gradestokken med en liten trekk fra nord. Perfekt for oss som skulle sørover for egen maskin. Etappen var i overkant strabasiøs, med 220km og 3500 høydemeter. Mål for dagen, Dombås. «Strava link etappe 1 - https://strava.app.link/BWmgpYnjvCb Starten gikk fra Godt brød i Dronningens gate. Litt tyngre enn planlagt, men ikke annet å forvente når man starter på et bakeri. Nå handlet alt om å komme seg ut av bilistenes mølje, og raskeste vei ut på grusen som ventet ikke lenge etter City Syd. Første kaffestopp var planlagt til bakeriet fra en gammel NRK klassiker, Bør Børson, Størens Bakeri. Trasén slynger seg langs elva Gaula, og én glemmer helt at Europavei 6 er like i nærheten. Grusen er hardpakket og rask, men holder meg for god til å prøve ut tempobøylen, da grusen utenfor hjulsporene innbyr til mer enn bare skrubbsår om man skulle være uoppmerksom.  Etter fuelstopp på Støren, brekker trasén mot vest og bakkene opp mot Oppdal begynner. Jeg har diamanter i beina. At jeg halvsov ombord i en av SJ Nord sine stoler i natt, merkes eller tenkes det ikke på. Det er rett og slett for mange inntrykk å ta inn fra terrenget rundt meg. Grusen slynger seg frem og tilbake som en storslalåmløype. Opp og ned. Høydemeter spises om og om igjen. Når jeg skimter Berkåk er flaskene tom og siden elva har funnet en annen trasé enn det jeg har, blir det et stopp på en av de tre drivstoffstasjoner i tettstedet, med knappe 1000 innbyggere. Jeg stuper ned i dalen, 2 hårnålssvinger, deretter hardt venstre mot Go-cart banen. Som Tom Pidcock farer jeg nedover, kutter svingen etter broen og gjør meg klar til neste grusstrekning. Rennebuskogen - Gamle kongevei. Strekningen som skal ta meg til Oppdal. Det føles som flere kilometer med klatring, men realiteten er vel knapt 1. Når jeg passerer hyttegrenda til Røkke har jeg ikke møtt så mye som en eneste bil, ei heller Kjell Inge. I det jeg skimter Oppdal, blir grus til asfalt og hytter blir til hus. Før jeg skal ha siste innkjøp av mat, svinger jeg innom VPG for å handle meg en ekstra slange - bare for å holde Murphy på avstand.  Veien fra Oppdal til Dombås er periodevis helt nydelig. Hardpakket grus, tilsatt noen barnåler, gress og kongler. Lukten av furuskog er ikke til å ta feil av. Før jeg når Hjerkinn må jeg noen turer ut på E6 med skrekkblandet fryd. Tanken på vogntog, SUV og bobiler gjør at jeg knapt kan vente på å gjenforenes med gamle kongeveg over Hjerkinn.  Dagen avsluttes ved å følge traséen til Tour de Dovre ned mot Dombås som ikke helt har børstet våren av seg. Snøen som har smeltet de siste ukene, har passet på å vasket med seg mye av grusveien ut i myr og bekker. Dag 2 «Strava link etappe 2 https://strava.app.link/JrJAWsGlvCb  Etter en hotellfrokost, godt med kaffe og ny smørt kjede, er det lite som kan måle seg med 2-3km utforkjøring til å starte dagen med. Til tross for motvind er smile bredt og motivasjonen høy. Gudbrandsdalen byr ikke på et stort utvalg i ruter, men det var overraskende lange grusstrekk å finne. Jeg hadde satt opp Áspero’n med tempobøyle utelukkende for denne dagen. Frem til Otta var grusstrekkene lange, men videre nedover dalen til Vinstra skulle det bli magert. Mager er vel alt annet en beskrivende for klatringen opp fra Vinstra til Gålå og Peer Gyntvegen. Hadde jeg smurt bremsevæske på kjedet i dag tidlig? Det føltes slikt. Beina måtte brekkes rundt og svetten regnet ned på Garmin computeren. Ikke misforstå. Det var intet å trekke på naturopplevelsen - formen og vekta der i mot, var ikke klar for 11-12% stigning.  Peer Gyntvegen, en sommeråpen vegstrekning med 100% grus - lite trafikk og dagens lengste grusparti ble avsluttet på Skeikampen. Et lite skogholt forseres før jeg stuper inn i Haribo-hylla på Joker Jørstadmoen. Skulle jeg komme frem til Gjøvik før beina meldte god natt, måtte det Cola og Haribo til. Turen langs Mjøsa ble en transportetappe mot seng, mat og en kald øl. En passende belønning etter en dag i motvinden. Dag 3 «Strava link etappe 3 https://strava.app.link/UFEdls0lvCb Opprinnelig rute: https://www.komoot.com/tour/906303499?ref=itd&share_token=a15nqLHkeP9tEtc7ej8dPJd13u82iXxm1xmOmVUE4Z48QJuENk  Under Le Tour De France sendingene til Tv2 kan jeg erindre at jeg tidligere har tenkt - hvor tungt kan det egentlig være å sykle ca 200km over flere dager? Det kommer jeg nok aldri til å få finne ut, av flere grunner. Da jeg våknet i Gjøvik,morgenen før den siste delen av turen, forsto jeg at denne turen kanskje ikke skal gjennomføres over 3 dager. Kroppen var et vrak. Morgenkvisten på Gjøvik kunne by på 20 grader, ingen vind og blå himmel. Alt lå til rette for en episk tur i sykkelsporene til tusenvis av andre grussyklister fra Østlandet. Dagen skulle være en kopi av Gjøvik - Osloturen beskrevet av flere syklister i sosiale medier. Dog ville min akilles det ikke slik. I første møte med grusen fra kunne jeg kjenne det. Smerten fra i går, bare mer intens. Som et barberblads lå sydd inn akillesen. Rolig tempo nå - og smerten vil forsvinne når du får varmen i beina, forsøkte jeg å fortelle meg selv. Når jeg ankommer Brandbu er beina varm - sjukt varm, men smerten vil ikke gi slipp. Og for å toppe stemningen hadde jeg kjørt på meg en sige-punktering i utforkjøringen. Mer Haribo, iskrem og bolle på bensinstasjonen må hjelpe på en utslitt kropp. Is og lappesaker om hver andre og klar for siste innspurt inn mot Oslo. Brandbu-Lunner er et langt stykke lureri. Nå skal jeg opp i Nordmarka, sa jeg sikkert til meg selv 4-5 ganger, men ingen av gangene skulle jeg det. Når jeg tråkker opp til Granavolden står jeg mellom 2 valg. Tvinge meg gjennom Nordmarka til tross for smertene og risikere resten av sommeren på krykker, eller ta toget fra Gran. Gran stasjon har brusautomat!  Skulle jeg syklet turen igjen, ville jeg nok ha lagt inn 1 dag ekstra. 3 dager ble litt for ambisiøst for meg, men det er fult mulig. En tur a 4 etapper ville jeg planlagt med overnatting på Oppdal, Otta og Gjøvik. Da vil man ha ca 150-170km om dagen.

Om så er tilfelle, er den nok flyttet bak betalingsveggen. Jeg har skrevet den - men det drypper ingen kroner på meg uansett hvor mange som ser den. Så reklame vil jeg ikke kalle det - ikke med overlegg i alle fall.

Rart, hos meg virker den.

Hei, Syklet for 1 år siden, Trondheim - Oslo på det jeg klarte å finne av grus, som gikk i tilknytting til Styrkeprøven traseen ish. Turen var helt rå - været var knall, men kroppen var for dårlig trent. Ingen "mark" tur - men en fin tur om noen skulle trenge inspirasjon til trasé. Trondheim Oslo på grus — Vegtur

Da er vi to.

152 kom i mål.

Om ikke 100% grus, så minimum 70%? At man på noen strekninger må benytte seg av asfalt og/eller stier, kommer man ikke utenom. Distanse er vrien. Om man skal over 100km, bør man se på 2 løyper. Kort og lang løype. Med og uten tidtagning for begge løyper? Høydemeter for en på 85kg + -, nei takk. Dog kommer man vel ikke uten om dem, når vi ikke bor i Danmark.

On point her mafia. Om man i større grad kan få til noe mer "liv" i målområdet, vil det også være et pluss for min del. En burger og brus/øl. Noe sosialt som holder folk igjen fra å rive av seg startnummer og hive seg i bilen/på sykkelen hjemover. Jeg har ikke deltatt på gravelritt i utlandet, men av det jeg leser, kan det virke som om dem er flinkere på målområdet opplevelsen. Jeg har ingen tyngde til å si at dette vil trekke folk tilbake til rittene, men jeg tror at om man fortsetter å kreve inn 1000kr ++, og det man sitter igjen med etterpå er svette og pins, tror jeg ikke så mye skjer på deltager fronten.

Det er vanskelig å spå før man har prøvd det ut, men om man skal spekulere, kan man jo tenke seg til at det er artigere å konkurrere mot noen som er like god som en selv, enn noen som er mye bedre/dårligere.

Totalen man må ut med for et ritt, pluss tiden det tar i reising, gjør nok at flere heller tar seg en runde lokalt med noen venner. For min egen del er vel både pris og konkurransen grunnlag for at jeg ikke stiller. I aldersgruppen min vil man kunne møte alle varianter av treningsgrunnlag og man blir fort sittende alene evt sammen med 1-2 andre. Hadde man konkurrert med likesinnede mtp form, ville nok motivasjonen for å delta, samt bruke noen kroner på ritt økt.