Dan

Italia i september av Dan 03/10/2005

Denne trip-reporten er ikke noe for sarte terrengsyklistsjeler. Den inneholder ikke så mye som et gruskorn, enn mindre en eneste rot eller stein. Kun asfalt. Eller kanskje jeg skulle si, kun sykling. De som er opphengt i at sykling skal gjøres i terrenget med dertil egnede redskaper kan trykke "back" nå. Det gjelder for øvrig også de som ikke liker lange, masete innlegg som muligens bare interesserer forfatteren. Dere andre, som synes all sykling per definisjon er gøy, kan kanskje finne noe av interesse her.

Here goes.

Kjæresten og jeg var på høstferie til Italia i uken som var. Planen, den offisielle, var at vi skulle ligge på stranden hver dag og sole og bade. Men jeg hadde selvsagt en egen agenda også, så i pakningen lå sykkelklær, hjelm, sko, pedaler og en 15 mm-nøkkel. Et eller annet sted burde det jo være mulig å finne en skikkelig sykkelbutikk med kvalitetssykler, både for terreng og landevei.

Det viste seg fort at den eneste sykkelutleien i hele Alassio by var en butikk som så ut til å spesialisere seg på scootere og barnesykler. De hadde én eneste sykkel som var nesten stor nok til meg. Jeg bestemte meg for å tenke litt på saken og heller komme tilbake. Været var fint og vannet varmt, så sykling var uansett ikke første prioritet.

Men den tredje dagen var det litt overskyet i tillegg til at jeg hadde overdosert på sykkellitteratur. Jeg ble mer og mer overbevist om at himmelriket lå et eller annet sted oppe i de grønne fjellene bak byen. Det ble altså til at jeg gikk bort til sykkelbutikken, betalte €10 og fikk ut en svart og sølvfarget "terrengsykkel" av merket Atala (tilsvarer omtrent Diamant). Den var utstyrt med Shimano Tourney og veide minst like mye som min tunge fulldemper. Men det måtte bare gå. Jeg trengte min "fix" og jeg trengte den nå.

Tilbake på hotellet skiftet jeg til sykkelklær, roadie-style, og fylte rygglommene med banan, sjokolade og litt verktøy. Sykkelen, som fikk på Time-pedaler allerede i butikken ble inspisert og utstyrt med GPS. Jeg var klar for tur. Fra hotellet nede ved strandpromenaden kastet jeg meg ut i trafikken for å komme over, eller under, jernbanen til den vei som skulle ta meg opp i fjellene. Allerede her, fra rødlysene, var det klart at denne sykkelen ikke var noen sprinter. Men lykken over å få tråkke igjen var så stor at jeg ikke tenkte noe mer over det. Etter noen minutter var jeg framme ved starten av Via Luigi Borri, den jeg hadde sett på kartet at gikk i slyng på slyng opp mot innlandet.

Det begynte å gå bratt oppover. Singlespeed-mann som jeg er så satte jeg girene på midten foran og midten bak og reiste meg opp. Her var det bare å tråkke alt man hadde. Etter de første hundre høydemeterne begynte det å ta imot, men ingen hvile var å få. Det var ikke en meter uten at det gikk oppover. Ved 200 moh bare måtte jeg stoppe og beundre utsikten. Med ett øye på det azurblå Middelhavet og det andre på pulsklokken sendte jeg en tanke til syklene der hjemme. Hvilken som helst av de ville være bedre opp her enn dette kjipe bøyesenket. Etter et par minutter var pulsen nede på 170 og jeg kunne fortsette oppover.

Snart begynte veien å bli mindre bratt samtidig som den svingte opp på ryggen av en åskam. Her heter veien Strada Panoramica San Bernardo og et panorama var det sannerlig, med utsikt ned på begge sider. Det gikk fortsatt bare oppover, men lettere nå, slik at jeg kunne sitte og tråkke innimellom.

Hjemme hadde jeg forberedt meg med tre veialternativ som jeg hadde lagt inn på GPSen. Når jeg startet hadde jeg valgt den halvlange ruten, på ca to og en halv mil. Men nå begynte det, etter det innledende blodslitet, å føles godt å sykle. Jeg svingte opp til høyre i et kryss, inn på Sp55. Etter noen hundre meter kom jeg til neste kryss, hvor jeg egentlig skulle til høyre for å begynne tilbakeferden. Men det var jo alt for tidlig. Jeg bestemte meg for å improvisere fram et alternativ som tok meg litt lengre innover. Dermed fikk jeg snu til det forrige krysset og fikk en forsmak av de nedoverbakker jeg skulle få på hjemveien.

Når man sitter hjemme og ser på et flatt veikart uten høydeangivelser så bygger man opp et bilde av hvordan man tror veien ser ut. Når jeg satt og fantaserte om disse veiene så bommet jeg på to viktige punkter i forhold til virkeligheten. For det første trodde jeg at når jeg var ferdig med slyngveien i begynnelsen så ville det flate ut eller i hvert fall gå litt omvekslende oppover og nedover. Men her bare fortsatte det å gå oppover. Ikke bratt men jevnt. Det andre var at jeg trodde at jeg skulle bli nedkjørt av tullinger på scooter og halvfulle Fiatførere. Men her satt jeg og koste meg og bortsett fra en og annen syklist så hadde jeg de jevne, fine veiene for meg selv.

Sp18 tok meg gjennom landsbyen Testico. Navnet ga meg assosiasjoner som jeg tydeligvis ikke var alene om. På et veiskilt var bokstavene "LI" lagt til på slutten med sprayboks. Til slutt, etter et stykke på Sp13 var jeg framme ved Passo del Ginestro på 677 meters høyde. Jeg hadde altså syklet omtrent tre Sollihøgda på en kjip og for liten sykkel. Likevel var jeg strålende fornøyd og feiret med litt sjokolade og vann.

Så begynte nedoverbakken, på Sp6 gjennom Vellego. Jeg trillet og trillet og trillet. Livet var som en drøm. Veien var helt fri fra trafikk, den svingte frem og tilbake over den friskt grønne dalsiden. Noen steder passerte den gjennom små landsbyer som klynget seg fast i fjellskråningen, andre steder ble den smal som en gangvei, som en stripe svart elektrikertape lagt ut langs fjellsidene. Jeg fløy nedover. Fikk bremse litt i landsbyene og tenke litt på sporvalg i svingene. Men stort sett var det bare full fart. Oppoverbakkene tidligere hadde sikkert pumpet meg full av endorfiner som kombinert med nedoverbakkens lykkerus gjorde meg helt tullete av sykkelglede. Uten minste tvil satte jeg denne turen opp på listen over mine ti beste sykkelturer noensinne. Selv etterpå, i "nøktern" tilstand vil jeg si at dette stemmer, til tross for den kjipe sykkelen.

Jeg seilet altså nedover i god fart. Tanken var at jeg skulle svinge til høyre inn på Sp55 og komme til det sted hvor jeg snudde tidlegere, men nå fra den andre kanten, for så bare å ha nedoverbakke tilbake til Alassio. Men det var noe rart her. GPSen sa at jeg mistet høyde raskt og allerede var nede på 200 moh. Jeg begynte å skjønne at isteden for å sykle opp den ene siden av dalen og ned den andre, så hadde jeg kommet meg ned i neste dal. For å komme meg hjem igjen måtte jeg altså klatre over fjellet til høyre, som plutselig begynte å se veldig høyt ut. Sp55 som jeg trodde var nedoverbakke fra denne kanten var altså en oppoverbakke av samme grad som den jeg begynte turen med.

Jaja, bare å bite sammen. GPSen sa at jeg var på omtrent 50 moh nå, og passet jeg skulle over var på 370 moh. Jeg satte sykkelen i singlespeed-gir og prøvde å tenke på alle beskrivelser jeg har lest om fjelletappenes sjarme og at det er der dramatikken i syklingen er. Det hjalp litt for psyken slik at oppoverbakken fikk en mening i seg selv, mer enn at den bare var en hindring på veien mot noe annet. Men psyken er én ting, beina en annen. Mine stakkars bein var innstilte på at etter det første fjellpasset skulle det bare være trilling og lett tråkking resten at dagen. Det gikk tungt. Jeg måtte gire ned til annetgir på midtklingen. Men lavere gikk jeg heldigvis aldri. For å parafrasere Tim Krabbés sitering, "his granny gear was clean as a whistle". Man må jo ha litt stolthet.

Når jeg sto der og tråkket og bakken bare ble brattere og brattere så ble jeg plutselig forbikjørt av en italiener på racer. Han passerte meg i flere ganger min fart, med nok pust igjen til å kunne si "salve" uten å høres anstrengt. Burde jeg føle meg knust? Burde jeg håpe at han så utleieklistremerkene på min kjipe sykkel og la sammen to og to? Faktisk tenkte jeg ikke noe slikt der og da. Jeg var bare full av beundring og tok inn det vakre synet av menneske og maskin som én enhet. Der jeg sloss med min sykkel for å få den opp bakken så danset han en slowfox med sin.

Til slutt så jeg på GPSen at jeg nærmet meg det punktet hvor jeg snudde et par timer tidligere. Dermed visste jeg helt sikkert at nå var det slutt på oppoverbakker. Jeg la i et høyere gir, tok ut de siste kreftene av beina og følte meg verdig en polkaprikket jersey. På den andre siden av passet trillet jeg litt og drakk litt vann før jeg la i høyeste gir og tråkket hjemover så fort det lot seg gjøre. I bakken langs fjellkammen ble jeg forbikjørt av enda en racer. Men denne gangen ville jeg prøve å holde følge.

Nå nærmet vi oss slyngveien og det var mer et spørsmål om veigrep og guts enn om styrke. Etter to svinger var jeg oppe i ryggen på ham. Han snudde seg og så litt forbauset ut. Ut av neste sving sto han og tråkket hardt for maksimal akselerasjon og jeg gjorde det samme. Inn i svingene tok jeg inn på ham, og han fikk spurte ut igjen for å holde avstanden. Akkurat der ønsket jeg at jeg hadde singlespeeden med sine skivebremser og to og en halv tommers slicks. Jeg hadde kunnet passere ham på utsiden uten problem. På en kjip Atala er drømmene om andre sykler det som holder moralen oppe. Nuvel, vårt lille utforrace rant ut i sanden etter hvert som vi kom ned i byen og det ble litt for tett mellom de trehjulete Ape-lastbilene. Våre veier skiltes og snart var jeg nede på hotellet igjen.

Etterpå satt jeg på balkongen med en kald øl i hånden og Middelhavets bølger nedenfor og kontemplerte dagens tur. Projektøren bak øynene spilte opp lange sekvenser med svart, jevn asfalt som fulgte fjellsiden i en endeløs rekke svinger. I dette paradiset var jeg alene. Jeg hadde hele veien for meg selv, bortsett fra en og annen medsyklist som delte opplevelsen. Fasiten var tydelig. Jeg hadde opplevd en av mine beste sykkeldager, på en av de verste sykler jeg har prøvd. Og konklusjonen er klar; Veien er alt, sykkelen er ingenting.

Jeg tenkte at vi kunne hedre det gamle forumet, og redde stumpene, ved å gå inn og kopiere gamle innlegg. Det kan være egne innlegg eller morsomme tråder fra fortiden. Som en start tar jeg et av mine eldste innlegg fra etter serverbyttet i 2005.

baroudeur skrev (3 minutter siden):

Langt på vei enig i dette. Hva tenker du om strukturforslaget nederst på forrige side?

Jeg synes underforumene ser bra ut (med den lille innbakingen av DIY som jeg foreslo), men med så få underfora så ser jeg ikke noen egentlig grunn til å gjøre det tredelt. Jeg synes de kunne være i den rekkefølgen du har satt opp, men alt liggende under sykkel.org. Og med Snikksnakk på toppen som i gamle dager. 😄

For øvrig synes jeg Sykkel.org er et genialt enkelt navn på det nye stedet. Full score herfra! 🙂

baroudeur skrev (6 minutter siden):

Forslag til ny (fortsatt tentativ) struktur:

Sykkel.org

• Terrengsykler, deler og utstyr
• Landeveissykler, deler og utstyr
• Blandevei og bikepacking
• Elsykling, brukssykling og pendling

Annet sykkelrelatert

• Utflukt
• Trening
• Ritt og arrangementer
• Proffsykling

Generelt

• Snikksnakk, pølsevev, sludder og vås
• DIY
• Forumet

Tanker?

Kan DIY dekkes av "Terrengsykler, deler, utstyr og mekking" og "Landeveissykler, deler, utstyr og mekking"?

En flat struktur er enklest for den som liker å holde seg oppdatert på hele forumet. Underkategorier er fint for de som vil leve i et landeveis- eller stisyklings-ekkokammer. 🙂 Ved å ha en flat struktur dyrker man allsidigheten og smitte-/inspirasjonseffekten som var en av styrkene til Terrengsykkelforumet.

I tillegg så er dagens sykkelmarked så fininndelt og spesialisert at det å prøve å gruppere typen sykling blir meningsløst. I gamle dager syklet vi sti med racersykkel hvis vi måtte og i dag bruker jeg helst terrengsykkelen også for landeveisykling, for å kunne kose meg litt ekstra i nedoverbakkene. Alt kan brukes til alt, så det er vel kun på utstyrssiden at det kan være nyttig med en inndeling mellom terreng og racer.

Quiz-spørsmål: Hva het underforumet Snikksnakk, pølsevev, sludder og vås opprinnelig?