En «liten» gjennomgang av løypa følger her… Kanskje mest for meg selv, men forhåpentligvis er det noen som ikke er så kjent som kan ha glede av beskrivelsene også?
Fra start går det på grus i bølgende terreng i cirka seks kilometer før et kort blå-gradert stiparti (singletrack, vanskelig å passere, et par småcrux helt i starten) tar oss fra Indre Reina til Ytre Reina. Nytt grusparti på ca. tre km med en litt lengre bakke i starten før det går litt nedover og slakt oppover igjen før neste sti, som er grønn-gradert. Denne stien som er merket som «Lomtjernstien» på mtbmap har jeg ikke syklet, men basert på graderingen antar jeg det er god flyt frem til det går over i et rød-gradert parti på noen hundre meter ned mot Nysætra, et parti som jeg husker som «alltid bløtt» og litt krevende å sykle fort på. Fra Nysætra er det grus på sørsiden av Mellsjøen i cirka fire kilometer før et lengre stiparti over Mellsjøhøgda starter.
Stipartiet over Mellsjøhøgda har en hard start opp til selve toppunktet på Mellsjøhøgda, før det går på blå-gradert sti nedover og bortover frem til en liten kruxete og krevende oppstigning til neste lille topp (heter den Aksjøhøgda tro?) og videre nedover og over klopper på myra mot Snultra. Etter noen hundre meter på litt knotete sti etter kloppene er man på traktorvei og første matstasjon på Snultra etter cirka 20 kilometer.
Stien over Svartåsen vestover (som vi senere på dagen skal kjøre østover) er en svært fin blå-gradert flytsti, og på vei nedover mot vest venter den berømte «steinen», som sikkert kan komme raskt på for noen der den ligger litt skjult bak et tre (riktignok mye enklere enn før treet ble frisert). 500 meter på grusvei gir mulighet for å ta en kjapp gel, før det stiger på enkel sti opp mot Kriksfjell som etter hvert går over til litt mer knotete sti (stort sett blå-gradert) med i hvert fall et parti hvor man skal treffe godt og ha sterke bein for unngå fotisett.
Nedkjøringen fra Kriksfjell er grei selv om den er rød-gradert, og etter man er nede kommer man inn på en mye brukt sti som går nordover på bølgende og flotte stier før man får en seig oppstigning til Hitfjell fra øst. Fra Hitfjell kjører man den velkjente og utrolig fine stien med masse flyt vestover helt ned til Hitveien, hvor man får fire hundre meter-ish på grus (nok til å drikke og kanskje ta en rask gel) før Hitråket venter.
Hitråket, som i starten er blå-gradert og etter hvert går over til å være rød-gradert, kan være hard mot selv de sterkeste syklister og er spesielt krevende mot slutten - her er du relativt god på sti hvis du klarer deg uten fotisett. Vanskelighetene varer heldigvis ikke altfor lenge, og det er ut på et nytt grusparti ved en annen Nysætra en tidligere i rittet, denne gang på et sted mellom 500 meter og en kilometer og oppoverbakke så mulig å drikke og spise litt.
I henhold til løypekartet litt frem og tilbake opp mot den nye heisen i Hafjell, før man tar inn på blågradert sti mot Hafjelltoppen med noen sugende kneiker (men alt er fint syklebart). Nedkjøringen mot Pellestova gir mer blågradert sti, men konsentrasjonen må være på topp for det er steinete ned her. Etter å ha krysset veien ved Pellestova kommer det veldig flott flytsti ned til Malmtjønnet, hvor en smal bru krysses (på en god dag tas brua uten å gå av sykkelen, men man risikerer å havne i vannet hvis man bommer…) og det deretter venter noen gode knekkere opp til et nytt lengre grusparti.
Gruspartiet som venter nå er på cirka sju kilometer og tar oss gjennom slake oppover- og nedoverbakker på Hitvegen, før matstasjon ved passering Lie-Hornsjøvegen etter ca. 43 kilometer og deretter en seig oppstigning mot Sjøsæterfjellet på grus. Mot toppen går det over i blågradert sti, først oppover før det deretter blir flyt og god stemning nedover til Lienden.
Fra Lienden er det grus og «enkelt» terreng i nesten tre mil (!), riktignok brutt opp av partiet med det jeg husker som kjerrevei nordover mot Rognhaugen ganske tidlig (dette partiet var med begge veier på UltraBirken det året vi var nord i Øyerfjellet) og et grønt og enkelt stiparti ved Brennlia (her et sted skal det også være en matstasjon etter ca. 59 kilometer). Deretter det som ser ut som greit terreng på grus men her må det jobbes er jeg redd for. Grusbakkene opp til Hornsjø og videre oppover mot neste sti ved Svartåsen blir beinharde på allerede godt kokte bein…
Den berømte «steinen» kommer tidligere på vei østover over Svartåsen før vi passerer Snultra igjen. Og nå gjelder det å kjempe på, for stipartiet fra Snultra og over et par mindre topper før vi kommer over Mellsjøhøgda igjen føles nok noen hakk seigere nå enn motsatt vei. De fleste må nok av sykkelen minst en gang opp mot Mellsjøhøgda, men ellers er det meste mulig å ta uten fotisett. Nedkjøringen til Mellsjøen føles nok deilig, før det går oppover på grus mot Elgåsen og matstasjon på cirka 84 kilometer.
Her er det bare å finne seg en god gruppe bak de vanlige Birken-syklistene (eller kjøre forbi så mange man kan og få motivasjon av det), for nå holder vi oss i samme løype som Birkebeinerrittet i cirka 15 kilometer (ned fra Elgåsen, over Kuåsen, over Storåsen og nedover på grusveier mot Afskåkelia og «asfalt»-veien der). Men husk da, at vi skal til venstre etter ca. 99 kilometer og følge UngdomsBirken-løypa inn til toppen av Lysgårdsbakkene i stedet for løypa til Birkebeinerrittet (matstasjon ved Mesnasaga etter 101 kilometer ca). Har man klart å spare bittelitte granne krefter hit, er det mulig å ta ut det aller siste i UngdomsBirken-løypa, for den er seig og føles evigvarende! Fyll på med gel og drikke for å ta ut alt her…
Når man endelig kommer ut på asfalten ved toppen av Lysgårdsbakkene er det bare å huke seg ned å få med seg farten gjennom de to 180-gradersvingene før en liten oppoverbakke fører oss inn i Ballettbakken der det jammen er digg med fulldemper. Rundt hoppsletta, en siste liten krampebakke og kraftinnsats før nedkjøringen ved jordet (mulig å hoppe litt på et par kuler her hvis man har energi til det) og de siste par serpentinersvingene før målgang.
Grugleder meg til alt dette 🤣
