Nick

Jeg plukker vanligvis ikke sopp, men jeg kan ta rell.. 🙄

Det er en velomobil, altså en liggesykkel med (selvbærende) karosseri. De fleste velomobiler har to hjul foran og ett bak (såkalt "tadpole"), men denne har fire hjul - derav navnet "Quattrovelo". Den lages av Velomobiel i nederland.

Man skal vel heller ikke være unødvendig mye opptatt av å ha plussgrader i kupeen vinterstid? 😉 Men man finner alltid en plass å parkere.

Denne! Ikke fordi den er den mest allsidige sykkelen jeg har, men fordi det er den jeg ville savne mest hvis jeg måtte kvitte meg med alle. Grusraceren ville også blitt savna, siden jeg har laga den sjøl, men fortsatt ...

Jada! Det finnes et liv etter døden. 😉 I biler bruker man vel begrepet førermiljø. Hva med ryttermiljøet, som et forslag? Det er jon beskrivende for hensikten med de ulike komponentene du beskriver - nemlig å skape et godt sted å være for syklisten. Ellers syntes jeg ordet pakksykling var brilliant, med parallellen til pakkesel, men når Geir Andres forklarte den subtile forskjellen mellom det å sykle med 40mm dekk og bagasjen mest mulig langs sykkelens lengdeakse for minst mulig luftmotstand kontra 32mm dekk og sidevesker, så gir jeg opp og tenker at man kanskje ikke skal ha et norsk navn på alle ting likevel. Kanskje er det helt greit at de som sykler ritt fra hundre mil og oppover på grus, asfalt og sti uten særlig søvn underveis får ha betegnelsen sin i fred. 😄

Think small, it makes your garage look bigger. 😎

Det var nok tida på siste leggen fra Høvringen som var på 20.29, tida på hele distansen var 51h 54min. Ikke mindre imponerende å ha sittet på sykkelen. i drøyt to døgn med minimalt med hvile. Endret etter å ha lest at 16 minutter av sykkelen ikke nødvendigvis er riktig.

Det kan være forskjellen mellom å sykle i grønn kontra rød sone. Når hjelperytterene først slipper, så går de tvers gjennom gruppene med presumptivt svakere ryttere som kommer bakfra. De er ikke nødvendigvis dårligere klatrere enn Vingegaard/Pogacar, men deres rolle er å bli ofret. Edit: Mens jeg prøvde å skrive og følge med på dagens etappe samtidig, så hadde baroudeur funnet fram litt bedre forskningstall. 🙂

Jeg foretrekker norske uttrykk der det finnes gode alternativer, fordi ord som er adoptert fra (hovedasakelig) engelsk gjerne blir en form for stammespråk. Det er lett å frelse de frelste, men hvis meningen med det man skriver er å nå også de som ikke behersker stammespråket, så bør man bruke gode, forståelige norske ord. Et av de, etter min mening, merkeligste ord man har adoptert i sykkelverdenen er bruken av ordet "cockpit" som betegnelse på sykkelstyret. En vanlig sykkel har ikke noen cockpit, selv om man skulle inkludere lufta mellom styret og setet. Skal man bruke ordet cockpit om stedet der en syklist sitter når vedkommende sykler, så må den i det minste se sånn ut! 😎

En gang i svunnen tid hadde man GRETHE! For egen del har jeg av årsaker gjemt i glemselens slør, lite av sitater å bidra med. 😄