Folebjor

Webskjema til Hank funket dårlig, og Bjørn har et søppelpost-problem. Best å ringe til butikken og få Bjørn til å ta kontakt. Ellers fornøyd med fit. Ble gjort litt små justeringer, mens ting som fungerte godt nok fikk stå.

Kjørte 38 foran og 10-44 force bak. Det gikk helt greit, men mullet med 10-50 (52) bak og 40 foran ville kanskje vært optimalt. Få partier hvor man trør ut og det er noe grunn til å fortsette å pushe på et så langt ritt.

Kirstin og Martin i mål! Stor prestasjon! (Fått tilsendt bilde)

Takk! 😄 1: Snakket med Kirstin og Martin om dette. De mente det var 300 plasser og omkring 1000 søkere. Forstår det som at det er et lotteri. Kirstin hadde fått plass, men sendte mail og fikk starte med Martin i parklassen. Jeg overtok en plass fra en Fara-rytter som ikke kom til start. Gjelder å følge med litt utover høsten, men tror ikke det er noe seeding! 2: Er det 20% asfalt da? Løypa er svært lite teknisk, men synes den er litt grov. Mye steiner både løse og faste. Er ikke oljegrus som vi kjenner den i Norge. Breiest mulig dekk. Jeg kjører 53mm thunder burt, og ville ikke hatt noe mindre enn 50. Det er dekkene jeg bruker til alt, med mindre jeg skal på et landeveisritt med litt grus. Mother North kunne gått med litt smalere, men ser ingen grunn til å gå den veien. En liten singletrack ute ved kysten, ned en bekkedal tidlig som delvis kunne sykles og kløfta mot mål. En ubetydelig andel av løypa var knot og hike.

Badlands 2024: Ja, det må vel rapporteres litt. Litt usikker hvor jeg skal starte egentlig. Hodet er fortsatt litt svirrete og hendene så såre at det er lett ubehagelig å legge dem fra seg på laptop-en. Sitter egentlig bare å småflirer litt for meg selv. Jeg har blitt gal, for real. Kjørte jo Mother North. Var en prøvelse, men var så heldig at jeg slapp å skvise ut de siste 10 prosentene, og kunne prioritere god søvn siste natta. Fire dager etter målgang på MN kjørte jeg drøyt 20 minutters motbakkeritt, og var helt oppe ved mine beste 20 min watt-tall. Ble helt slått ut i etterkant, så var nok noe fatigue som lå og lurte i systemet. Helga etter (8 dager før Badlands) kjørte jeg Gravel Earth Series i Sverige. Hadde tunge bein, men grunnformen var god nok til å kjøre inn et greit resultat. Gravde dypt. I forbindelse med Sverigeturen ble ny sykkel, en FARA F/Gravel med hjem. Var så sliten etter rittet i Sverige at denne ble stående til pynt inne i leiligheta, og ble bare testet en 15 min spinn i byggefeltet før avreise Malaga/Granada. Fløy nedover onsdag i forkant av rittet, og brukte social-rides torsdag og fredag til å tune meg inn på sykkelen. Bodde som nevnt med Fara-gjengen, og det har vært helt fantastisk! Likandes folk med enorm kunnskap og erfaring på ulike felt, hvor alle er interessert i å lære av hverandre. Jeff sørget for daglig gilde på utvalgte restauranter, så ingen fare for at noen skulle legge seg sulten. Nok pjatt.. over til rittet: Badlands er og skal være utfordrende. Tar man lett på utfordringene og tror dette skal være en walk in the park, så kommer man ikke til mål. Men løypa er ikke lagt opp for å få folk til å feile! Rullet ut av Granada sentrum kl 8 på søndagsmorgenen. De første 4 kilometerne var nøytraliserte, men passet på å ikke havne for langt bak i rekkene. Rakk å slå av en prat med Justinas. Wow, for en set-up. 2 flasker på sykkelen og ei flaske på lomma. Ingen seteveske? Light and fast satt i system. Og jeg som hadde med meg regnanorakk og ulltrøye og what not. Takk for praten, sees i mål tenkte jeg. Planen var å kjøre jevnt, og ikke la meg rive med i noe hardkjør i bakkene ut fra start. Tidligere utgaver har vist at det ikke nødvendigvis er lederen etter 10, 50 eller 100 kilometer som er først i mål. En halvtime i starten føles som en evighet, mens i mål er det jo i praksis ingenting. I det bakkene startet var rittet i gang. Jeg falt bakover i feltet, uten at det stresset meg nevneverdig. Var nok nede på 40-50 ende plass på ett tidspunkt, men det tok ikke mer enn et lite kvarter før jeg begynte å hente plasser uten å øke watten. Kjørte litt med Ulrich (Uba), men innså etter hvert at jeg var villig til å pushe litt hardere nedover, så kjørte ifra. Plukket plasser jevnt og trutt, mens omgivelsene ble mer og mer spektakulære. Er som om veiene som slynger seg rundt fjellene er laget utelukkende for sykkelturisme. Hvilken annen nytte gjør de egentlig? Timene passerte fort, uten at jeg nå helt klarer å skille dem helt fra hverandre. Var fokusert og i ritt-bobla. Mye flott terreng gjennom jordbruksområder med bratte kneiker, gjerne på rillet betong. På vei inn mot Gorafe (km 127) tok jeg igjen en spanjol på terrengsykkel. Han måtte ha kjørt knallhardt tenkte jeg, for han var ikke særlig aerodynamisk, og nå gikk det ikke særlig fort lenger. Vi beundret landskapet sammen, men idet han begynte å snakke om en større kjøttmiddag i Gorafe, så insisterte jeg, "sleng deg på hjul, så sparer du litt krefter". Ikke si det til noen da 😮 . Droppa han fort i bakkene opp mot Gorafe. Der visste jeg det ville være kiosk (for anledningen?), med vann. Kjøpte tres grande (4,5 liter) og fylte flaskene med vann og sportsdrikk og drikkesekken med rent vann. Hadde med 3x0.75l flasker + 2l drikkeblære i sekken. Tømte mesteparten av restene i nakken og nedover lårene for å kjøle meg ned, og ga siste halvliteren til Lukas fra Østerrike så han kunne gjøre det samme. I ettertid ser jeg at det ikke hadde vært så dumt å ta med seg en av tomflaskene. I Gorafe møtte jeg også Cara Dixon, som også kjørte for Velocio i special edition Badlands-trøye. Hun har trent intet mindre enn 1600 timer på sykkelen siden fjorårets Badlands, parallelt med fulltidsjobb. Lykke til med å gjøre det samme! Ja forresten, jeg kjørte for Velocio, for anledningen. Har gått litt over hodet på meg hvem som har trekt i tråder hos hvem, men kom i kontakt med Line (aka Velocio Europa) som sendte kit og var god og trygg støtte under rittdagene. Takk! Ut fra Gorafe var det en 10 minutters betongstigning av typen man bare må bli ferdig med, før det bar inn i ørkenen i noe av det mest spektakulære terrenget man kan se for seg. Omtrent som ravinene der Anakin kjørte gjennom med pod-racer, der man byttet mellom å være nede i bunn og oppe på ryggene imellom. Følte meg sterk, og holdt et godt tempo. Fylte flaskene i siste fontena på kilometer 152 før ny runde i ørkenen og ingen mulighet til påfyll før Gor på 230. Møtte Ulrich da jeg trillet i gang, og vi slo av en liten prat. Han økte tempo, og jeg svarte. Kanskje jeg løy litt, for det var også en landsby på km 159. Her stoppet Ulrich, mens jeg hadde fulle flasker og kjørte videre. Hadde kjørt et drøyt minutt ut av landsbyen da det kom ei kjent stemme bak meg "Halla". Det var Justinas. What? Hva skjer? Teknisk? Neida, han sleit i varmen, og hadde tatt en stopp for å prøve å komme i balanse. Syklet litt sammen, fikk sendt en selfie til Viggo og snakket om litt løst og fast. I knekker nummer 3 begynte han å sakke av farta, og jeg tenker at nå må jeg bare kjøre. Snur meg når jeg nærmer meg toppen, og ser akkurat Justinas legge seg som ei sjøstjerne på rygg i skyggen av et tre før jeg starter nedkjøringa. Kjørte videre og følte meg sterk lenge. Etter hvert kjørte vi opp en lang slyngete Rambla (uttørket elvebunn), før løypa tok av opp en 15% grusbakke med serpentinere. Jeg ble glovarm, svimmel og uvel i solsteiken og måtte selv ha meg en 5-minutter i skyggen. Hadde mistet eine vannflaska i ørkenen uten å ha fått det med meg, og hadde på dette punktet gått helt tom for drikke. Da var det enda 3 mil til Gor i temperaturer opp mot 40 grader. Så en rytter som kom et par svinger nedenfor, og gjorde meg klar til å starte. Lurte på hjem det var, og skjønte lite når det var Gereon som kom gampende i vill fart og vill i blikket. Trodde han var minst 30 minutter bak. Dette ble selve symbolet på erfaringen og rutinen han og Sherry sitter på. De hadde fylt trøye og shorts med is før ørkenen, og var blant få som kom gjennom ørkenen uten å gå på en smell. Veien videre ble en kamp. Blant annet med ei mil rett fram med 2.5% stigning. Var usikker på om jeg ville klare å komme fram. Stoppet et par plasser å spurte lokale om de hadde vann til overs. Fikk en desiliter fra en lokal bonde, men det hjalp bare midlertidig på moralen. 5 km før Gor stod det en familie i veikanten og heiet på rytterne. De hadde gjort klart vannflasker og jeg styrtet 2 på direkten Yes! Tårene trillet, jeg var så kjørt, og så takknemlig. En kuriositet var at familiefaren kjente tidligere proffsyklist Vegard Breen, fra da de bodde i Girona. Så Vegard, om du er på forumet, hils så mye! Stemninga var ikke dårligere i Gor. Her var det full fest. Trengte man noe på supermarkedet, så åpnet de supermarkedet. Kjøpte vann og powerade og en porsjon pasta og fikk pratet litt med deltagere og mediateam. Møtte også Simen som hadde bestemt seg for å gi seg. Kjørte inn i natta omtrent likt med Cara, Ulrich og Bladley og Danni som kjørte parklassen. Var litt uggen, så stoppet for å kle på meg. Det var mørkt og kjølig i høyden. Kjørte fort nedover i det bakhjulet traff en stein og ble slengt sidelengs. Innholdet i toptube-bagen fløy ut, og jeg måtte bråbremse og snu. Syklet motsatt vei, men ingenting lå på veien. La fra meg sykkelen der jeg trodde episenteret var, og begynte å leite. Ulrich kom syklende og så noe bekymret ut, men forsikret ham om at jeg straks var på veien igjen. Etter ei god økt med leiting fant jeg powerbanken, 5 meter nede i skråninga. AirPods etuiet var sporløst forsvunnet, men det fikk bare våge seg. Hintet til frivillig raw-dogging på Mother North, men raw-dogging skulle det i alle fall bli nå. Var også trøtt, skrekkelig trøtt. Varmen og belastningen gjorde sikkert sitt, men sov også dårlig 3 netter på rad før rittet. Delvis på grunn av aircondition som fusket første 2 nettene, delvis på grunn av nerver, men tror også det skjer noe med en stille rolig gutt som må være hypersosial 16 timer i døgnet. Skal ikke prøve å framstille meg selv mindre menneskelig enn som så. Kjørte videre, og tok etter hvert igjen Danni og Bradley. Danni kjører Gravel Earth Series, og vi fikk snakket en del sammen på social ride. Kjørte med dem et par timer første natta. For et par, for en dynamikk, tålmodighet, og for en styrke. Wow. De fikk virkelig ut det meste av hverandre. Skjønte utover natta at rittet ikke kom til å gå slik jeg hadde drømt om. Allerede hadde jeg tapt mye tid på tull, men skjønte at det ble umulig å kjøre til mål uten søvn. Skulle jeg ha gjort det hadde det iallefall blitt en miserabel opplevelse. Begynte å tenke om rittet og prestasjon var viktigere enn å faktisk nyte turen. Hvor lenge måtte jeg sove for å faktisk føle meg sterk igjen? Bestemte meg for å kjøre til det var en drøy time til soloppgang for å ta en 45 minutt blund. Jepp, tok bare på meg anorakken og la meg ned på bakken. Anorakk ass. Natta var ikke gøy. Våknet fra blund på km 377, og tråkket meg rolig i gang. Nå er jeg ute av det tenkte jeg. Men jeg er jo fremdeles for kjørt til å nyte resten. Sjekket trackinga for første gang, og så at jeg lå på 11. plass. Skitt au, topp 10 klinger jo greit det også, så da var det bare å mobilisere på nytt. Bevegde meg i et greit tempo i morgentimene, men med sola og varmen så sank også farta, og jeg begynte på nytt å føle meg dårlig. Stoppet regelmessig på supermarked, og brukte ekstremt lang tid. Ble passert av et par, men karret meg videre. Cabo de Gata, brutale stigninger, dønn eksponert for sola. Stranda der Lachlan i sin tid meldte om at "things started to get weird". Det hadde vært weird ei stund allerede for å være ærlig. Somlet rundt en halvtime nede ved kysten i håp om å finne et hotell. 200 euro? Var visst turistfelle. Trillet videre inn i landet og mot Nijar. Visste det kom en 1500hm stigning rett etter Nijar. Å kjøre denne i solsteiken var uaktuelt. Jeg tror rett og slett ikke jeg hadde klart det fysisk. Litt før Nijar fant jeg et forlatt hus, med inngangsparti med overbygg. Trillet bort og satte fra meg sykkelen. På andre siden av parkeringsplassen stod det en sofa. Ikke stor, full av fugledrit og fluer, men en sofa. Slepte denne inn i skyggen og la meg for å sove. Fikk inn ca 2x45 min med søvn. Trillet inn til Nijar og fikk bunkret opp akkurat i det siste kveldssola begynte å krype oppover skråninga. Møtte Aurelien fra Sveits, og vi bestemte oss for å kjøre jevnt og rolig opp sammen. Nå var jeg på 20. plass og hadde lagt fra meg alle ambisjoner annet enn at jeg ville til mål. For en befrielse! På nedkjøringa møtte vi Anna og Lukas fra Østerrike så vi slo følge alle 4 ned mot Tabernas. Nedkjøringa var forøvrig en drøm med slake kurver og serpentinere om hverandre. Kjørte ned med Anna som limt på hofta, så vi hadde dobbel belysning, mens gutta kom halsende bak. Kult. Kom til Tabernas hvor restauranten var åpen en halvtime til. De tre andre kjørte til restauranten, jeg kjørte videre. Kjørte milevis med Ramblas. Tok igjen Nathalie som hadde 7 liter med greier i baklommene. Fikk fylt vann i ei kran da Ondrej som jeg snakket med rett etter start passerte. Jeg hev meg etter, og når han så lyset mitt bak ventet han meg inn. Fint å kjøre sammen og holde hverandre med selskap. Samtidig begynte begge å bli søvnig av det monotone terrenget (sikkert vakkert som fy på dagtid). Etter et par timer sammen fikk jeg ei luke i ei nedkjøring. Var nå på kilometer 630, altså 160 og 5000hm+ til mål. Rakk en tissestopp, og fisket fram mobilen for å sjekke trackinga. Der så jeg at 10. plassen var på drøyt km 650. Dette utgjorde ikke mer enn drøyt halvannen time sykling, og med over 10 timer igjen anslo jeg at jeg måtte sykle 12-14% fortere enn samtlige foran meg for å hente alle. Det er da ikke så mye. Startet med å absolutt bombe noen nedkjøringer. Var så i sona og hadde øyene låst på stien 10 meter foran meg. Kjørte med nye Moonlightlykter. 1300 på styret og 800 på hjelmen, en god kombo #notsponsored. Fant ei god rytme i påfølgende 1000hm stigning. Det føltes veldig bra, og jeg hadde en halvkilo haribo, gels, sportsdrikk og brus på lommene. Jeg hadde brus, før den eksploderte i rammeveska i det humpete terrenget. Jaget sekunder hele veien, og fikk en følelse av at det var umulig at noen kunne kjøre i nærheten av så fort jeg gjorde. Gledet meg til å ta igjen noen og spørre dem om hvor trøtt de følte seg (hehe). Scannet forover i håp om å se blinkende baklys, men det tok flere timer før jeg så livstegn. Plutselig så jeg noe oppe i skråninga som bevegde seg (?). Eller sto lyset i ro? BAM! 10 centimeter unna forhjulet mitt så ligger det en rakker og sover MIDT PÅ VEIEN! I ei utforkjøring!? Har du dødsønske eller? Jaja, det var en tenkte jeg, og flere må det ha vært i området for jeg passerte 5 mann uten å se dem. Området var idyllisk med små opplyste landsbyer med søte vannfontener og 1000 katter som formerer seg etter Darwins prinsipper. Den lokale slakteren stod i en garasje kl 4 på natta kun iført nattbukse og kappet på ei skinke. Hvilket liv. Sjekket trackinga, og så jeg var nr. 11. Nå kun 10 km (med utforkjøring) bak 10. plassen. I tillegg var Danni og Bradley fra parklassen rett oppe i gata, og straks så jeg baklyktene deres. "Guess who's back?" sa jeg når jeg kom opp på hjul i dobbel fart, et døgn etter jeg så dem sist. De hadde enda ikke sovet og var stuptrøtt begge to. "10th place is 10k up the road and I want it". Vi lo, men tror vi alle skjønte at det var alvor. Rykket nærmest avgårde og kastet meg utfor neste utforkjøring. I bunn så jeg lysene til John på 10. plass. Anslo at han hadde 200 hm forsprang opp den 1000 hm lange stigninga som ventet. Fant veien gjennom en landsby med små trange gater, der computeren ville ha meg til å snu 17 ganger. Var på ruta, men tenkte: Har jeg vært her før og er på ruta fra 200km siden? For computeren protesterte samme hva jeg gjorde. Syklet 500meter videre før jeg fikk bekreftelsen, "course found". Kjørte terskel opp bakken. Tok inn serpentiner for serpentiner og kom opp omkring halvveis. John hadde jeg syklet med på kysten, og han taklet varmen bedre enn meg. Det begynte å bli lyst, og jeg innså jeg trengte en buffer. Etter 5 minutter småprat kjørte jeg på nytt videre og prøvde å demonstrere hvor mye krefter jeg hadde igjen. Sannheten var at jeg kun hadde 1 gel igjen og all mat i rammeveska var nærmest uspiselig etter fanta-eksplosjonen. Måtte tvinge i meg 2 fantatrukne barer med brekninger for hvert tygg, men kom meg på supermarked med nok buffer til å ikke bli tatt igjen. Der kjøpte jeg 5 powerade x 50gram carbs og 3 pakker haribo, som skulle holde helt til mål. Derifra var det 1 lang stigning med mange svinbratte knekkere. 1400hm mener jeg det sto på "climb pro". Kjente at jeg hadde hatt en svipp ned i næringsløysa. Hvordan gikk det med Justinas egentlig, tenkte jeg. Regnet egentlig med han hadde brutt, i og med at han ikke var foran meg, men jeg sjekket det aldri. Hver gang jeg snudde meg til siden så jeg hempa til glidelåsen på sekken i sidesynet. Oftere og oftere mot mål tok denne hempa formen til Justinas som kom krypende opp på sia av meg med et sleskt smil om munnen. Huff, her var det bare å kjøre det remmer og tøy kunne holde! Ellers, massiv kudos til Justinas som fullfører etter å ha vært så ute å kjøre på dag 1. Er mange med hans meritter som hadde fått krenket ego og stått av i Gor, så den står det respekt av! Siste landsbyen på ruta er Trevelez. Der som mange andre steder er de skinke-entusiaster. Tror jeg fylte vannflaske til nedkjøling i ei skinke-fontene. 400 meter med betongstigning gjensto. Midt i solsteiken, men jeg klinte til. "I'm going quite well in the heat" hadde John repetert sagt, og det så jeg forsåvidt dagen før. Ikke vits å hvile enda. En av rytterne foran meg hadde visst brutt i dette området, ca 15 km før mål (?). Han var helt slått ut. Kom meg opp og over hike a bike-partiet ned og opp ei kløft. En liten bakke på 4 km og 4% stigning, og så stupte det ned mot mål. 9. plass og målgang på snaut 52 timer og 39 minutt. Wow. Det hadde jeg ikke trodd et døgn i forveien. Ble tatt imot av en fin gjeng med arrangører, Simen og media fra Fara, Line og media fra Velocio og flere var det sikkert. Takk alle sammen! Ble litt stum, ja. Hvor skal man begynne liksom? Kjente meg enda bra. Dusjet og gikk for å spise. Underveis i måltidet kicket det inn. Jeg ble helt kake slått ut. "The most tired I have ever seen someone who is still standing" sa Jeff etter å ha sett meg sjangle meg tilbake til leiligheta. Det var såvidt hodet og kroppen hang sammen. Sånn det er å være sørpedrita? Fyr løs spørsmål, så skal det nok komme svar. Men her er det ikke noe å tenke på, meld deg på om du har den minste snev av lyst, så får du en opplevelse for livet!

Badlands starter nå på søndag med 7 nordmenn på start og et spennende felt ellers. For min del åpnet det seg en mulighet til å delta gjennom FARA, så jeg hoppet på den med tanke om at det bare får stå til. Nærmer meg restituert etter Mother North, men har kanskje vært noe hissig på grøten med 2 ritt og et forsøk på trening i etterkant. Fløy ned onsdag og har fått 3 fine dager i varmere klima, med innkjøring av ny sykkel og test av nytt utstyr, og skal ikke være langt fra 100% når starten går. Bor i hus med Simen som ble nr 4 i fjor, samt Sherry og Gereon og Jeff fra Fara, så er ingen grunn til å gå rundt å lure på noe. Her får man svar og utgreiing i massevis fra ulike innfallsvinkler. Som gravel-syklist holder jeg Simen som favoritt, mens husets ultra-delegasjon har mer troa på Justinas. Ulrich Bartholmoes har også sneket seg inn på startlista i siste liten. Møtte for øvrig Kirstin og Martin som kjører parklassen. Martin startet småsyk i fjor og måtte bryte etter 500km. Nå sikter de seg inn på å fullføre sammen med et mål om 3-4 dager. Mistenker det kan være enkelte spesielt interesserte her, så forsøker å legge ved rittmanualen under: https://badlands.cc/wp-content/uploads/2024/08/Badlands-2024-v2-ENG.pdf

Byttet bib på Finse, men var mange som ikke hadde det da det ikke var meldt regn de første 3 dagene. Vanskelig å si med klær. Kanskje en vest kunne vært et fornuftig tilskudd, som kunne holdt meg varm nok men tørr litt ut på natta. Sekken gjorde nok også at klærne fikk litt mindre luft. Vanskelig å si. Var egentlig ikke helt forberedt på minusgrader første natta. Andre natta hadde gått fint å sykle. Bakbatteriet døde på km 750, så måtte bruke ekstrabatteriet. Fremdeles grønt lys på framskifteren.

@Oddefa: Takk så masse! Utstyret var i stor grad ting vi hadde liggende etter Island rundt i 2019 og et forsøk på parklassen i TransAtlanticWay i 22. Kjørte eksakt samme sykkel-setup som på The Rift, 3 uker tidligere. En Trek Checkpoint SLR 7 med 2x force 48/35 og 10/36 kassett. Ellers oppgradert med fete hjul og tilpasset gjennom project one, f.eks med smalere styre. Utvekslingen var for tung, rett og slett. Ville nok gått for 40 eller 42 foran med full 10-52 bak eventuelt en mer kompakt 2x. Når det kommer til dekk kjørte jeg 2,1 (53mm) Thunder Burt foran, mens jeg hadde 47mm Pathfinder pro bak. 47 er absolutt max bak da breiere tar borti fremgiret. Med mindre man utelukkende skal kjøre strøken oljegrus mener jeg det bare er å sette på TB og glemme alle bekymringer. Brukte Garmin Edge 530 computer, med ruta delt inn i 4 deler mest for mental tilfredsstillelse ved å starte ny rute. Startet f.eks ny rute i Borgund på punktet der jeg var på kjente trakter. Ladet computer med 1x5000mah powerbank og hadde en 1x20 000 til resten. Denne holdt også til å lade mobil et drøyt døgn etter rittet. Hørtes ut som at planen var ny utgave neste år! Fyr løs om det er mer du lurer på! @Sun Flyer: Takk igjen! Har jo sett det som er på youtube og tar bevisst valg i trening hvor jeg må stå i ubehagelige situasjoner over tid. En ting er timene jeg har på randoski i mørket i alt slags vær, men har også mer sadistiske varianter: F.eks at en 5-timers økt på rulla i jula kan deles opp slik at jeg de første 3 timene utelukkende hører på Alf Prøysen, for å få de siste 2 til å gå kjempefort! Drømmen er å en dag bli kalt en "Harding" av Thor Gotaas 😄 Det blir nok flere ultra på meg, men tenker i første omgang av de kortere distansene. Først blir det litt "korte" ritt PÅ 15-20 mil.

Omsider kom ultra-debuten, og jaggu blir det ikke forum-debut også! Det var jeg som endte opp med å stikke av med restplassen til Mother North som ble lagt ut på instagram ei snau uke før rittstart. Har hatt en drøm om å kjøre ultraritt lenge, men har i utgangspunktet tenkt at det passer seg bedre når jeg er litt mer avdanket og slipper å ha konsekvenser for form og skaderisiko gnagende i bakhodet. Har tidligere i sommer kjørt grusritt i Gravel Earth Series, og hadde i utgangspunktet et tett rittprogram i August. Et lite treningsavbrekk og litt mangel på vo2-trening gjorde det lettere å rettferdiggjøre å sløyfe Cykelvasan og slippe 24 timer bilkjøring til Sør-Sverige neste helg. Nydelig værmelding de 3 første dagene ble selvsagt avgjørende for at det til slutt ble MN. Når det kommer til forberedelser, så kan jeg melde om at de uteble. Var støtteapparat for kjæreste Heidi på 1814-rittet på lørdag. Hadde pakket en svær bag med alt mulig rart, og måtte bruke kvelden før start til å finne ut hva som skulle med. Det viktigste var å komme seg til startstreken og komme i gang. Det finnes jo alltids ei løsning på det som måtte oppstå. For å illustrere begivenhetene kvelden før kan jeg beskrive montering av tempobøyler: Bøylene ble raskt montert, men rakk ikke teste før middag. Når jeg kom ut igjen innså jeg at jeg ikke hadde bakbrems. Bøylene var montert over bremseslangen. Fikk flyttet om og skulle til å teste, men hadde syklet sånn ca 4 meter i det jeg innså at gir-batteriene sto på lading. Mer ble det ikke syklet den kvelden. Bodde hjemme hos Øystein sine foreldre natten før rittet. Fantastisk sted å lade opp, og kun 3 minutters sykling ned til Håkonshall og start. Kom fram 10 minutter før start, og fikk akkurat fyret opp trackeren til starten gikk. Fikk hilst på rittsjef Bruno, før jeg trillet etter feltet oppover mot hoppbakken. Kjørte på watt fra start og hadde en plan om å ikke la meg påvirke av hva de andre gjorde. Ble en fin gjeng med kjentfolk fra Trønderekspressen som syklet sammen oppover Sjøsetervegen og opp mot Sjusjøen. Plukket plasser jevnt og trutt, og på toppen av Sjusjøen var det bare 5 mann foran. Aslak, som hadde fyrt av et realt skremmeskudd (muligens rett i egen legg) med 9 minutters forsprang ifølge Heidis sekundering, 3 mann som enten var noe alvorstynget eller ikke følte for å snakke engelsk, og Henrik Mordal, som stakk avgårde rett før toppen. Mitt estimat er at samtlige tråkket over 300w i bakkene, men slo av betydelig på flatene. Jeg økte også noe i bakkene, men hadde mindre variasjon mellom opp og bort. Kjørte fra TXP-vennene mine opp Storåsen, og det var kun Øystein som kom opp. Vi hadde en tanke om å kjøre første del av turen sammen. Fortsatte i samme tempo og passerte 2.-5. plass i den lange nedkjøringen mot Imsroa. Siden så vi ikke mer til dem, og det ser ut til at kun Henrik var i stand til å mobilisere og ta seg til mål. Kanskje ble starten litt hard, men var også mikroskopisk oppakning på de 3 andre. Usikker på om de hadde varme nok klær til nattsykling. Jeg og Øystein hadde tidligere diskutert snittfart. 20km/t burde jo gå som en lek tenkte vi. Går det an å sykle så sakte liksom? Så feil kunne vi ta, for med lange seige motbakker som trekker ned farten og stupbratte tekniske nedkjøringer som ikke kompenserer nevneverdig så blir snittfarten lav. Vi kjørte jevnt og trutt og vekslet mellom å ligge side om side på de bredere veiene og å kjøre hver for oss der det var mer teknisk krevende. Grimsdalen ble forsert i klink motvind. Fikk sekundering av Viggo om at luka frem til Aslak krympet. Økte farta, og tettet luka ei snau mil før toppen. Fikk en hyggelig prat med Aslak om alt sykkelrelatert mellom himmel og jord. Han ga også allerede her uttrykk for at han angret cola-styrtinga på Atna. Selv startet jeg med 12 barer, 600 gram smågodt, ei pakke seigmenn, ei pakke tørka mango, 15 gels x 40g carbs og 5 doble brødskiver og sikkert noe mer som jeg nå har glemt. Har trent opp magen de siste årene og tåler greit 120g carbs i timen på grusritt. Nå siktet jeg mot 60-80, uten at jeg kontrollerte det på noen måte. Stoppet i bunn av siste kneika og tok på jakke og fylte flaskene. Fikk også kontakt med Øystein som hadde blitt droppa med et par minutter. Hadde en tanke om å kjøre sammen mot Vinstra, men når Øystein måtte stoppe på toppen for å skifte og det var 2 varmegrader og vind måtte jeg bare kjøre for å holde varmen. Aslak hadde startet nedkjøringen, men stoppet for å ta på klær, så passerte han rett før det virkelig stupte nedover. Ned mot Dovre ble det så kaldt at sykkelcomputeren skrudde seg av (det er iallefall min teori), men fikk liv i den igjen uten å ha tapt for mye tid. I en bakke på baksida mot Vinstra stod Heidi og svigerfar Jens og heiet. De meldte om at Aslak og Øystein hadde funnet sammen, og at resten var en time bak. Nå var kortene spilt, og "rittet" @Sveinung1 virkelig i gang. Diskuterte såvidt dette med å "sykle sammen" med Aslak. Reglene snakker kun om drafting, som opplagt er ugreit og gir en fordel. Samtidig ser jeg helt klart at starten sammen med Øystein var svært gunstig. Jeg passet på watten, mens vi begge passet på å spise godt og gjøre fornuftige avgjørelser mtp. bekledning, stopp osv. Når jeg ser tilbake på rittet, så kostet ikke de første 200 med Øystein noe som helst, iallefall ikke hva angår det mentale. Stoppet på Cirkle K Vinstra. Bestilte 2 pølser, sprang på do og fylte flasker og drikkesekk og tok med meg pølsene ut. Rasket også med meg noe potetgull og haribo, da jeg lå an til å være for tidlig ute på Beito, og dermed måtte helt til Hemsedal før neste mulighet. Økte tempo opp bakkene fra Vinstra og pushet det jeg mente var forsvarlig nedover. Brukte gps-kartet for å vurdere om det var nødvendig å bremse i kommende sving. Angående spørsmål om lys så var det (bek)mørkt ca mellom 22.30 og 04.00. Ikke mulig å sykle grus uten lykt her. I bakken ble jeg både svett og klam og temperaturen sank til under 0. Jeg måtte stoppe å ta på meg ull og primaloft-jakke (eller annen loft/tech), men denne tok ikke tilstrekkelig unna for vinden i utforbakkene. Stoppet derfor og tok på meg vind/regnjakke utenpå der igjen. Dette førte til kondens og at det under ble vått. Ble gradvis kaldere, og innså at jeg måtte inn i varmen, da det enda var 3 timer til soloppgang og 6 timer til jeg var under 1000moh. Kom til Bygdin Høyfjellshotell og fikk vekt nattevakta. 2 minutter sener ble jeg sluppet inn. Spiste litt, før jeg fikk surret meg inn i 3 svære ullpledd i en sofa. Lå og skalv i ca 10 minutter før jeg fikk en viss varme i kroppen. Et tankekors er valget å kjøre med drikkesekk. En ting er at vannet har smakt grønn te på grunn av tidligere bruk til sportsdrikk. En annen er at vannet alltid er lunket, og på natta betyr det at kroppen bruker energi på å varme opp vannet i sekken. Dro videre 04.50, i lys som var helt greit for asfaltsykling. Visste jeg kom til å få morgensola opp Slettefjell ca kl6, så slo et slag for det jeg velger å kalle kontrollert hypotermi. Teorien om sola stemte, og jeg fikk kanskje turens fineste opplevelse over fjellet. Dette varte helt til nedkjøringa, som var en vederstyggelig bratt sak på grus ned i ei skyggeside. Ble igjen iskald, og fikk et par tanker om konsekvens av et eventuelt fall. Går det an å svime av fordi man er kald? Huff. Kom omsider ned og innså at de 1000 høydemetrene jeg nettopp hadde mistet skulle jeg straks få tilbake. 8km/8% på grus. La sammen 2+2 og innså at jeg må bli kvitt fukten fra klærne. Kledde derfor av meg alt bortsett fra ull i bunn av bakken, så denne skulle få tørke på vei opp. Var nå ca 10 grader og sola begynte å varme. Bakken var brutal. Kristin trakk også fram denne bakken som kanskje den tyngste i de få ordene vi fikk utvekslet etter hun kom i mål. Heldigvis var en brutal bakke i solsteiken akkurat det jeg trengte. Fikk opp varmen-ish, og kom meg etter hvert også inn i mer normalt sykkeltøy. Videre ble kilometerne noe monotone. Husker det var grus, og at det på et tidspunkt var et "singletrack/hike a bike", som var 90% hike a bike for dem som ikke har el-enduro. Ikke engang Ole Einar Brækken klarer å ha det moro her, tenkte jeg for meg selv. Hadde ikke sett kjentfolk på ei stund, og lengtet etter kjente fjes. På et tidspunkt stod det en diger elg midt i veien. Jeg var sikker på at det var en fra kamera-crewet, helt til elgen 20 meter foran meg snudde seg sidelengs og spratt til skogs. Jeg har vinket både til steiner, piper på hus og påhengsmotorer på båt, så det skjer noe oppi skallen når man er ute og grafser i kjelleren. "Ikke rart det finnes eventyr" som Øystein umiddelbart ytret så fint da han kom i mål. Lengtet til Borgund, Lærdal og Rallarvegen, et område jeg og Heidi var på roadtrip i bare et par uker tidligere. Tok en rask stopp i Hemsedal, hvor jeg kjøpte noe morrpølse og nøtter for å spe på alt det søte jeg hadde med fra før. Det hadde nå begynt å svi på tunga og i halsen. Jeg fryktet det var tidligere sjukdom som blusset opp (hadde litt hovne mandler tett på rittstart), men skjønte etter hvert at store mengder søtt og surt hadde tukla med miljøet i svelget. Var kanskje på mitt mest signe på dette strekket, men forsøkte å jobbe med meg selv så godt jeg kunne. Kom ned til Borgund etter ei monster-nedkjøring på asfalt. Tror ikke jeg tråkket på 15 kilometer. Kirka stod der den, og fikk konstatert at Vindhellavegen er nesten like seig opp baksida. Kom meg ned i en bit og trillet rolig ned til Lærdal, vel vitende om at det gjenstod ei lita fjelletappe om det skulle være håp om å komme til Finse. Det ble 2 nye pølser i brød i Lærdal, og unnet meg faktis 5 minutters pause. Så startet jeg med ny energi turen mot Aurlandsvegen. Kjørte hele bakken på watt. Tanken var å aldri trø under 200w. Tenkte jeg hadde brukt ei uke opp der hvis ikke. Synes bakken var ganske så tøff, men virkelig spektakulær med geiter og kyr om hverandre ved den idylliske setra på toppen. Var opp på toppen 17.20. Supert, Flåm kl 18 og Finse 21 tenkte jeg. Den gang ei, for kl 18 hadde jeg enda ikke begynt å kjøre nedover mot Aurland. Topplatået var en 9 kilometers berg og dalbane av knekkere, og jeg var sigen. Frøs også i 17 grader og sol. Kom omsider ned til Aurland. Hadde det virkelig gøy i nedkjøringene. Hvis mor spør, så passerte jeg på ingen måte verken biler, motorsykler eller turbusser på vei nedover, bare så det er klart. Kjøpte 2 berlinerboller og 3 wienerbrød. Var ganske matlei på dette tidspunktet. Dette ble nesten et lite vendepunkt. Hvem skulle trodd at bakverk kunne gi superkrefter. Ikke nok med det, men det fristet faktisk å ha det i seg også. Stappet innpå før jeg satte kursen mot Finse. Var omtrent på dette tidspunkt jeg kom på at jeg hadde pakket med meg nyinnkjøpte Airpods. Skikkelige hardinger gjør vel som Håland og "raw-dogger" ultraritt, men følte det var på tide med litt distraksjon. Fikk hørt litt på musikk og snakket 5 minutter med far før jeg forsvant inn i dekningsløysa. På grunn av dårlige forberedelser hadde jeg ikke klart å laste ned annet enn Coldplay live in Buenos Aires og "This is Adele", som jeg brukte som bakgrunnsstøy i eksamensperioden. Ble så lei av sørr at det bare var å skru av. Syklet 70% av Myrdalssvingene, delvis ved å dra meg opp etter rekkverket, men valgte å gå resten. Tungt med 1:1 utveksling med oppakning, og tror det var greit å spare knærne. Resten av Rallarvegen gikk greit, men den er fryktelig hullete og stygg til å være "Norges fineste sykkeltur". Mørkt ble det og, så traff nok på et hull eller to i veien som kunne vært unngåt ved dagslys. Kom til Finse kl 23.15. Resepsjonen var stengt, men så det var liv bak lukkede gardiner, så spurte om det var noen hjemme. Fikk god hjelp og service, og eget rom for natten (advarte om at jeg kunne finne på å ha på en noe upopulær alarm. Fikk meg og en yoghurt og 4 brødskiver til dagen etter. Hadde tenkt lenge på en dusj, og må si jeg ble noe skuffet når denne i beste fall hadde lunket vann. Skalv igjen ukontrollerbart mens jeg vasket meg fra topp til tå. Kom meg omsider under dyna. Satt på alarm kl 5, men lot gardinene stå åpne. Våknet 04.50 og følte meg opplagt. Unnet meg 10 minutter prokrastinering før jeg rasket med meg mitt og lesset på sykkelen. Kjørte rolig forbi Geilo og Ål i retning Gol, og passet på å få i orden væskebalansen. Mye veier som var artige med fin variasjon mellom traktorveier, turstier og større grusveier. Arbeidsoppgave nr 1 for siste dag var å stoppe minst mulig. Visste jeg hadde ca 13 timer med sykling igjen, og da hjelper det ikke sitte i Gol og glo. Fikk kjøpt meg ny dose bakverk på Gol Bakeri. Spiste noe med en gang, mens resten ble brystkassa under stroppene til drikkesekken. Tror forøvrig det er dette triathletene kaller for aero-muffins. (Huff jeg begynte bli lei av meg selv). Iallefall snudde fokuset til at jeg ikke bare skulle komme meg til mål, men at jeg også skulle prøve å sykle fortest mulig. Trøkket på i alle bakkene, og jaget fart der det gikk an. Hadde gunstige vindforhold mesteparten av turen fra Gol, og med unntak av kneika før Fagenes med 4km på 8% var bakkene slakere og snillere og åpnet for bedre flyt. Fagernes, ja.. Kanskje mitt raskeste stopp. Parkerte sykkelen utenfor Coop Extra. Gikk inn og innså at brød-avdelinga var en 100meters vanding innover reolene. Hadde ganske vondt under beina, så det orket jeg ikke. Rasket med meg en wrap og en is-te som stod rett ved kassa og var ute på under minuttet. På vei til sykkelen var det skiltet til toalett. Tenkte på å fylle flaska før jeg skulle opp lia i solsteiken. Åpnet døra, men da jeg såg man måtte ta heis 1 etasje opp, så snudde jeg momentant. Det får holde med is-teen.. Det gjorde det også. Fikk spist wrap-en før bakken ble bratt og styret innpå. Styrting ble forøvrig en ny strategi. Fremfor å stoppe å fylle drikkesekk, som gjerne tok litt tid, medførte at jeg måtte bære med meg masse vann med smak av te, i tillegg til at tuten som oftest havnet på gulvet på et offentlig toalett, så.. innså jeg at å styrte en drøy liter friskt norsk fjellvann, for så å fylle flaska var både mer effektivt og mer appetittlig. Resten gikk i skjema: Styrting - 45 min - tissestopp - 45 min - styrting - osv..osv.. Fikk også fisket fram mengder med gels fra rammeveska, og hadde disse lett tilgjengelig. Da var det bare å telle ned kilometer, høydemeter, "climb-pro" stigninger og tråkke til det jeg hadde. Huff.. ja, mistet høyre nyinnkjøpte Airpod i høy fart nedover. Traff skoa og spratt ut i høyt gress i grøfta. Leita i 10 min før jeg fant den. Kunne mista førsteplassen der gitt. Kom til Forset med 3 mil til mål etter helt spinnvill nedkjøring der igjen computeren syntes synd på seg selv. Endelig jevn og fin asfalt, og et parti der det gikk an å trø uten skarpe svinger, knekkere, løsgrus osv. Mobiliserte på nytt, mest for å teste hvordan det sto til med kroppen, og å tyne meg selv litt (sikkert). Lappa computeren og kjørte opp dalen i tempostilling på 240 watt i 21 minutt før jeg avsluttet med 340 watt i 16 opp siste kneika. Skremmer vel ingen av mine treningskamerater i Trondheim med de tallene, men hadde forberedt meg på å komme i mål som halvt zombie. Følte meg faktisk bedre dag 3 enn 2. Danset meg ned svingene mot Lillehammer, i det det begynte å dure på baklomma. Det var Bruno og co, som kjørte som tullinger for å rekke målgang. Tok en stopp oppe i bakken, og en stopp før Vingnesbrua hvor jeg snakket med et par lokale, før jeg fikk klarsignal til å komme i mål 😄Heidi kom meg også i møte, og vi syklet sammen opp siste bakken til mål. Kjekt å bli tatt imot av familie, far til Øystein og Aslak med flere av deltakerne som av ulike grunner ikke kom i mål. Var det gøy med ultra? Jo, jo.. etterpå er det jo det, og i de fasene av rittet hvor alt føles som et dataspill med små dotter som flytter seg rundt på en skjerm. Samtidig er det store deler av rittet en overveiende følelse av at det er langt til mål. Jeg vet jo at jeg kommer fram, men jeg vet også at det krever at man tar harde valg gang på gang.. Gitt at det faktisk er et ritt da.